|
Norge er en nasjon som hevder seg svært godt i
idrett i forhold til folketallet. En vesentlig årsak ser ut til å være
at vi i så mange grener har vært dyktige til å samle, utvikle og utnytte
kompetanse. Når norsk hurtigløpsport har opplevd mindre suksess i de
senere år, så tror jeg det kommer av at vi etter hvert har en gammeldags
og mangelfull kunnskap om selve skøyteteknikken. Norske løpere viser en
del tekniske svakheter, og teknikkdiskusjonen i Norge er preget av en
del ubegrunnede påstander og en del synsing. I Nederland for eksempel er
det flere forskere som har befattet seg med skøyteteknikk, noe som bl.a.
har frembrakt klappskøyta og en doktoravhandling (kanskje flere for det
jeg vet).
Hurtigløp er en utpreget teknisk idrett. De fysiske
forutsetninger må selvsagt være på topp, men det er teknikken som
omsetter utholdenhet, styrke etc. til fart. Når det gjelder fysisk og
mental trening, regner jeg med at ”NSF Kompendium” (utgitt våren 2004 og
finnes under ”Utvikling”
på Skøyteforbundets hjemmeside) er et bra grunnlag for høynet standard
på treningsarbeidet. En kan neppe si det samme når det gjelder
teknikktrening. For det første – av kompendiets 33 sider er bare 1½ side
viet teknikk! Er denne fordelingen symptomatisk for hvilken vekt som
legges på teknikk? For det andre har kapitlet en form som jeg vanskelig
kan forstå er egnet til teknikktrening. Instruksjonene er mangelfulle,
upresise og ubegrunnede foruten at de er preget av dårlig norsk språk.
Én instruksjon er veldig presist angitt. I kapitlet ”Start teknikk” står
det bl.a. at i ”en god start teknikk posisjon” skal mer enn 50% av
vekten være plassert over bakre ben. Jeg tolker ”start teknikk posisjon”
som startstilling, og jeg undrer hva grunnlaget er for den anbefalte
vektfordelingen.
I det følgende skal jeg forsøke å vise at denne
vektfordelingen er feil, og hva som isteden er riktig og viktig. La meg
først slå fast at med startstilling mener jeg stillingen som
inntas mens en venter på startsignalet, mens med start mener jeg
bevegelsene umiddelbart etter at startsignalet er gått. Det er sikkert
mange oppfatninger av hva som er en god startstilling, men jeg tror det
går an å være enige om at det som selve startstillingen må
tilstrebe, er å skaffe det best mulige utgangspunktet for starten.
La meg derfor først se detaljert på starten.
 I
det øyeblikket startsignalet går, er alle bevegelser rettet mot å få
størst mulig akselerasjon i løpsretningen. Særlig er dette viktig på
de korteste distansene. Bevegelsene består i at det fremre benet løftes
og føres fremover slik at det bakerste benet blir eneste berøringspunkt
med isen. Samtidig strekkes det bakerste benet ut med størst mulig kraft
slik at kroppen skyves framover. Deretter settes det fremre benet ned
til fraskyv, det bakerste føres fremover, osv. Armbevegelsene går
motsatt av benbevegelsene. I den første fasen av starten ligger kroppens
tyngdepunkt klart foran berøringspunktet med isen. En del studier som
jeg gjorde med video under World Cup-stevnet på Hamar i 2002, viser at
kroppens hellningsvinkel ved den første bevegelsen er rundt 35-40°. Jeg
kaller denne hellningsvinkelen for utgangsvinkelen, og den er
definert som vinkelen mellom loddlinjen ned på den bakre skøytas
berøringspunkt med isen, og en linje fra dette berøringspunktet igjen og
opp gjennom kroppens tyngdepunkt (i mageregionen et sted). Se figur 1.
For hvert skjær bortover startsiden vil vinkelen minke som et resultat
av at farten øker og kraften i fartsretningen minker. Til slutt vil
hellningsvinkelen være bortimot null.
Hvis vi tar akkurat den første bevegelsen, se figur
2, er det hovedsakelig to krefter som virker på kroppen: Én kraft,
tyngdekraften, virker fra kroppens tyngdepunkt og loddrett ned i isen.
En annen kraft går fra skøytas berøringspunkt med isen og opp gjennom
kroppens tyngdepunkt. Den siste kraften kan vi dele i to
 hovedkomponenter.
Den ene kraften går oppover fra tyngdepunktet og motsvarer
tyngdekraften. Den andre går fra tyngdepunktet og fremover og er den som
skaper akselerasjon i løpsretningen. Er kraften oppover vesentlig større
enn løperens tyngdekraft, vil løperen steile. I praksis ser vi dette som
at løperen blir ”stående og trippe” i starten og får for lite framdrift.
Hvis kraften er vesentlig mindre enn tyngdekraften, vil løperen falle
framover. Det er utgangsvinkelen som bestemmer fordelingen mellom
kraften som virker oppover, og kraften som virker framover. Hvis løperen
under starten skal kunne skyve med full kraft, og uten å skape ubalanse
mellom tyngdekraften og motkraften oppover, må altså utgangsvinkelen
være riktig. Og da er vi tilbake til startstillingen.
I startstillingen er det ingen kraft fra
frasparkbenet, og den eneste kraften som virker på kroppen, er
tyngdekraften. Denne må motvirkes ved at kroppen støttes opp av bena.
For at startstillingen skal skape det best mulige utgangspunkt for
starten, er det to ting som løperen må tilstrebe:
-
Finne en kroppsstilling nær opp til sin egen
utgangsvinkel slik at det ikke går med tid til å justere vinkler etter
at startskuddet er gått.
-
Få mest mulig av kroppsmassen konsentrert langs
linja fra skøytas berøringspunkt med isen og gjennom tyngdepunktet
slik at all kraft går gjennom kroppen og ikke skaper uønskede
kraftkomponenter.
For en løper hvor utgangsvinkelen er f. eks. 30°,
må altså kroppens vinkel i startstillingen også være tilnærmet 30°. Det
betyr at enten må benstillingen være så bred at kroppens hellningsvinkel
er 30° (men da vil muligheten for utstrekning av benet være liten, og
klappen kan lett slå ut), eller så må mesteparten av tyngden hvile på
fremre ben. Dette er altså motsatt av hva som hevdes i ”NSF
Kompendium”. Når det gjelder å få mest mulig av kroppsvekten konsentrert
langs den linja som kraften går, så
 er
det viktigst å få hoftepartiet inn slik at rumpa ikke stikker markert
ut. Dette gjøres ved å krumme nedre del av ryggen og få hoftepartiet
”under seg”. Det blir dermed noe mer bøy i knepartiet og noe mindre i
hoftepartiet. I figur 3 ser vi en brukbar startstilling.
Med dette mener jeg å ha påvist at å stå med mer
enn 50% av vekten på bakre ben ikke er hensiktsmessig. Resultatet vil
enten bli at en bruker tid på å komme i riktig vinkel etter at
startskuddet er gått, eller at en ikke kan skyve med full kraft. Med et
par elektroniske personvekter har jeg veid startstillingen til to av
Norges beste sprintere de senere årene - Petter Andersen og Ådne Søndrål.
Ved disse målingene kom vi fram til at mellom 67% og 74% av kroppsvekten
var på fremre ben. Dette støtter mitt resonnement.
Jeg håper at denne artikkelen har gitt en god
fremstilling av hva som er riktig og viktig akkurat ved startstillingen
og den første bevegelsen. Jeg går ikke i detalj om andre sider av
starten, men håper generelt på større fokus og fornyelse innen hele
teknikkarbeidet. |
