Debatt

Laguttak

Av Terje B. Hansen - 2004-11-10

Tross strenge krav fra ISU (strengere enn i de fleste andre idretter jeg kan komme på) har Norges Skøyteforbund nok en gang valgt å være enda strengere i sine laguttak.

Jeg vil først nevne at manglende uttak av kvinnelige langdistanseløpere nå, også betyr at løperne mister reell mulighet til å oppnå kvalifiseringstiden for EM i godkjente løp. Dette gir løperne en følelse av å bli satt på sidelinjen allerede i sesongstarten, samtidig som det gir uttaket et preg av mangel på planlegging utover øyeblikket.

Kombinasjonen av kortsiktighet og mangel på psykologisk vurdering, gir meg en mistanke om at det er ufordøyd tankegods fra økonomi og «management»-tenkning som i realiteten ligger bak en slik uttakspolitikk ­ ideer som er basert på «ideologisk» synsing, snarere enn på kunnskap. Jeg etterlyser større refleksjon hos NSFs ledelse, og vil stille følgende
spørsmål:

1: Kan NSF vise til seriøs teori eller undersøkelser som sannsynliggjør at strenge krav virker motiverende?

Jeg tror ikke det skulle være vanskelig å finne belegg for det motsatte, innenfor fag som psykologi, pedagogikk - kanskje også idrettsrelatert forskning (det ble bl.a. utført en undersøkelse om frafall blant unge idrettsjenter for en del år siden). I det praktiske dagliglivet er eksemplene legio ­ jeg tror for eksempel at det er grenser for hvor lenge en ambisiøs idrettsleder ville gidde å holde på, om han eller hun stadig fikk utsatt tildeling av meningsfylte oppgaver til den overordnede vurderte han/henne som «god nok for jobben».

2: Mener NSF at internasjonal erfaring og «matching» mot bedre løpere er skadelig for unge utøvere?

I så fall er det vel merkelig at det oppmuntres til utenlandsk deltagelse i Norgescupen? Og hva med den vellykkede politikken i forkant av «det norske idrettsunderet» på 90-tallet, da unge utøvere ble sendt til de store stevnene «for å lære»? Hverken Koss eller Søndrål så ut til å ta skade av sine første 30.-plasser i møte med verdenseliten. Løperne som ikke fikk de samme sjansene på 90-tallet, stagnerte og ga opp.

De siste ti årene har vært en lang nedtur for norsk skøytesport ­ bare avbrutt av en håndfull gode enkeltprestasjoner. Mye har nok skyldtes gale treningsmetoder (med vekt på utholdenhet, fremfor fart og teknikk) ­ dette mønsteret synes å være brutt med Peter Muellers inntreden. Men mye av elendigheten har hatt psykologiske, eller «ideologiske», årsaker ­ forhold som går både på individuell motivasjon og langsiktig tenkning: De stadig færre etablerte løperne utviklet stress og prestasjonsangst, mens de "nest beste" har gitt opp. Dette må også forandres, om Norge igjen skal få suksess som skøytenasjon.