Debatt

Hvorfor ikke bruke kvinnekvotene på Hamar?

Av Tore Jan Narvestad - 2004-05-24

Det har vært en positiv start på sesongen – jeg er neppe den eneste som gleder meg til verdenscupen på Hamar. Ikke minst er det gledelig å se at en holdning som for noen år siden ærlig talt virket litt preget av negative tanker og en negativ grunnstemning, er blitt erstattet av optimisme og gåpå-humør. Det smitter!

Desto mer beklagelig føler jeg da det er å kjenne et gufs av den gode gamle negativiteten på et godt gammelt debattfelt: uttak av kvinnelige løpere.

Som vertsland for verdenscupåpningen på Hamar er Norge i den heldige stilling at vi har inntil fem startplasser til disposisjon på både 1500 og 3000 m for kvinner. Denne muligheten til å gi våre løpere tiltrengt internasjonal matching, lar vi med åpne øyne gå fra oss, og sender et "minilag" på to løpere, som attpå til bare skal gå 1500 m.

Jeg er kjent med at kvalifiseringskravene sier at "NSF sender kun løpere som er forventet å være inne blant de 20-25 beste" (for å skryte mer: også en honnør for at kvalifiseringskravene er blitt offentliggjort og systematisert), og regner med at det er dette kravet som er grunnen til uttaket.

Hvilke tanker som ligger bak det at ISU på sin side gir vertslandene utvidete kvoter, vet jeg ikke konkret, men det er rimelig å tro at det må være følgende vurderinger:

• å stimulere skøytesporten i de aktuelle landene ved at løpere på et nivå litt under verdenstoppen, skal få delta
• å stimulere til større publikumsinteresse ved at flere hjemlige løpere får delta

Eller er det andre momenter jeg ikke er kjent med? Jeg er helt åpen for å få mitt syn på dette korrigert av de som har kjennskap til beslutningsprosessen. Hvis mine tolkninger er riktige, må det imidlertid være lov å spørre hvorfor slike momenter eventuelt skal være gyldige i andre land, men ikke i Norge?

Finnes det noe empirisk/mer eller mindre objektivt grunnlag for at grensen for hva slags motstand man blir motivert av, og hva man blir demotivert av, går ved 25?
Kan ikke de som ligger på nivå rundt nr. 30 ha godt av å måle seg mot nr. 20? Det kan sikkert med en viss rett hevdes at Mari Hemmer kanskje ikke har så stort utbytte av å måle seg mot Anni Friesinger for øyeblikket – men kunne hun ikke ha utbytte av å måle seg mot Karin Mattscherodt?

Er det egentlig offisielt norsk syn at verdenscupen er for de 20-25 beste i verden og at øvrige løpere strengt tatt ikke har så mye å gjøre der? Har man i så fall kommet i skade for å tro at A-gruppen er den eneste? Hva er hensikten med B-gruppen? Er en eventuell deltakelse i denne internasjonalt verdiløst? Er dette et tjenlig signal å sende overfor andre nasjoner som sender løpere til Hamar?

At vi simpelthen lar være å utnytte disse kvotene, grenser etter mitt syn til en fornærmelse mot våre gjester, som nærmest underforstått får beskjed om at "halvparten av dere burde holdt dere hjemme, dere har ikke noe i et stevne for verdenseliten å gjøre, slutt å plage oss med løpere som blir nr. 40". Det grenser til en fornærmelse mot publikum, som ikke får se våre beste norske kvinneløpere måle krefter mot konkurrenter fra andre nasjoner. Og det grenser dessverre til kjønnsdiskriminering, for det kan nok en gang virke som om filteret for mannlige løpere er mindre finmasket.

Ikke et vondt ord om en eneste av Norges mannlige 1500-meterløpere på Hamar. Jeg håper naturligvis at de alle kommer blant de 25 beste – men det er vel ærlig talt temmelig optimistisk vurdert? Likevel all honnør til de ansvarlige som lar også våre nest beste få sjansen. De fortjener den. De blir neppe dårligere av det, snarere tvert imot.

Jeg mener Maren Haugli og Mari Hemmer minst like åpenbart fortjener samme sjanse. Kommer de blant de 25 beste? Vel, kanskje ikke – men jeg ville faktisk være villig til å
satse litt på at eventuelle kvinnelige 3000 m-løpere ikke nødvendigvis ville oppnå dårligere plasseringer enn enkelte av våre mannlige 1500-meterløpere!

Maren Haugli var statistisk sett den løperen i verden som gjorde størst fremskritt i fjor i allroundklassen. Hun gikk en ypperlig 5000 m i verdenscupen i Heerenveen, en bedrift som det allerede nå virker som hun blir avskåret fra å prøve å gjenta. Mari Hemmer har gjentatte ganger vist at hun er på norsk toppnivå på langdistansene. Begge disse løperne burde i hvert fall få sjansen til å delta i verdenscupen på Hamar. Om forbundet så skulle mene at vi ikke har mer enn fire kvinnelige løpere som innfrir den vage anmodningen fra ISU om at deltakerne i verdenscupen må holde et visst internasjonalt nivå, kunne vi diskutert det. Men at vi har minst fire slike løpere, og ikke to, det lar seg knapt diskutere engang.

I sin argumentasjon skriver sportssjef Finn Aamodt: "Vi vurderer derfor slik at disse jentene vil ha bedre av å ta utfordringen som ligger i en prestasjonsheving mot neste WC bolk." Jeg tviler ikke på de gode intensjoner, men det klare faktum er jo at i neste verdenscupsyklus har Norge en kvote på to løpere på begge distansene. Det er nå (og bare nå) vi har sjansen til å stille med et verdenscup-lag der både Bjelkevik-søstrene og "M&M" kan få gå samme distanser. Hva er meningen med å ta den fra oss – og dem? Særlig når det også kan påvirke kvalifiseringen til mesterskap senere i sesongen, og kvotene i verdenscupen neste år!

Naturligvis skal vi ikke se bort fra at det å gi utøverne en gulrot, en utfordring til prestasjonsheving, kan ha noe for seg. Men kunne ikke da nettopp kvalifikasjonskriteriene vært utformet som følger: "Vi vil i utgangspunktet stille fullt lag i verdenscupen på hjemmebane, men kun løpere som her viser nivå blant de 25–30 beste, vil bli tatt med til Berlin og Heerenveen"? Denne tolkningen kan vi da faktisk fremdeles åpne for?

Tross alt måtte reelle resultater (fra verdenscupen) være et vel så godt utgangspunkt for hvem som skal bli med videre, som forhåndssynsing om hvilke plasseringer våre løpere kunne tenkes å oppnå?

Hva skulle det være å tape på dette? I "verste fall" får to løpere til gå på Hamar, og ikke videre (og forbundets folk får et langt bedre grunnlag for å si "Hva var det vi sa?" ...). I beste fall viser det seg at de faktisk er kvalifisert for Berlin og Heerenveen, og det skal vi vel i så fall bare glede oss over?