Debatt

Idrett og idrettspolitikk på ville veier

Av Ben Henry Pedersen - 2005-08-25

Flere idretter i Trondheim går med planer om å bygge egne idretthaller uten å tenke å behovet for flerbruk. En snever idrettspolitikk ser ut til å prege dagsorden i flere miljøer og på flere plan. Samtidig tjener en annen side av idretten seg søkkrik på egen markedsføring.

Vi har sett tendensen lenge og i stadig større utstrekning. Etter hvert som kommersielle medier har fått øynene opp for inntektspotensialet hos enkelte idretter på topplan blir de andre idrettene mer og mer skjøvet ut i et ingenmannsland. At idrettet er ”big business” er velkjent i dag og verdien på idrett og utøvere stiger i kraft med markedsverdien sett i forhold til både norske kroner og euro-valør. For å snu situasjonen helt på hodet ser en alt for ofte at stat og kommune mer og mer glir ut av en rolle som ansvarlig for å holde idretten på et akseptabelt samfunnsnivå mht. aktivitet, baner og anlegg. Det offentlige ser ikke alltid på idretten som en sosialpolitisk inntjeningskilde med en høy grad av medisinsk og kriminelt forebyggende, men mer i forhold til og målt opp mot andre offentlige utgifter. Innenfor slike salderingsposteringer og rammer sier det seg selv at all aktivitet som er avhengig av og underlagt det offentlige er dømt til å tape.

”Norge er i ferd med å få et klasseskilt idrettsmiljø. Mens en del av idretten nyter gunst fra velvillige sponsorer og media, lever ”idrettstaperne” under en tilværelse preget av knapper og glansbilder og ”knapt” nok det. Likevel later en del av denne idretten som om den tilhører en annen verden”.

I Trondheim går flere særidretter med mer eller mindre seriøse planer om å reise egne idrettshaller. Friidretten, som har nytt anlegg på Stadion og i tillegg en opprustet Dalgård, har planer om å bygge innendørshall i tilknytning til Brundalen Videregående skole. Hurtigløp på skøyter har også sine planer, kanskje mer i form av et ønske og ishockey (les Trondheim Ishockeyklubb eller TIK) har planer og ideer for et nytt hallprosjekt. Felles for de tre idretter er at de alle er avhengig av offentlig støtte til bygging og drift og at de ikke har noen eksakte planer om å bygge felles i betydningen flerbrukshall. Skøytesporten har strengt tatt verken initiativtakere, krefter eller midler til å gjennomføre et hallprosjekt. TIK, som er både gjeldstynget og delvis konkurstruet tenker seg ikke om to ganger før de lufter kostbare planer og tilkjennegir at de vil sette seg i enda dypere gjeld. At ishallen på Leangen rustes opp til et betydelig millionbeløp er tydeligvis ikke nok. Friidretten, som har kommet lengst med sine planer, får disponere over to relativt nye utendørsarenaer og eventuelt en ny innendørshall som forresten blir den første egentlige friidrettshall i Norge.

Prosjekt utvidet flerbrukshall
Undertegnede deltok i en tverrfaglig prosjektgruppe i regí av NTNU og Olympiatoppen i Trondheim (OLTT) i vinter som skulle se på Norges muligheter til å ta enda flere gullmedaljer i framtidige OL. Prosjektgruppa endte opp med å se på bane- og anleggssituasjonen for Trondheim og en del av prosjektdesignen ble å utvide begrepet ”flerbrukshall” hvor det i tillegg var gjort plass til integrering av kompetanseinnehavere som OLTT og idrettskrets, særkretsene og idrettsrådet i Trondheim. I tillegg inkluderer det ferdige prosjektet implementering av idrettsmedisinsk ekspertise og moderne, både interne og eksterne IKT-løsninger for trening, konkurranse og publikum. I prosjektet fant vi plass til 16 idretter (selvfølgelig inkludert handikapidretten). Årsaken bak og fordelene med en slik idé er selvsagt at så mange som mulig er med og deler driftskostnadene. Sportslig gevinst ligger selvsagt i bedre trenings- og konkurranseforhold. Økt kommunikasjon og dermed tettere relasjoner mellom idrettene og de som besitter kompetansen og medisinsk støtteapparat muliggjøres ved nye ideer innenfor IKT, ved siden at IKT kan hjelpe og gjøre det langt rimeligere ved å korte ned på antall reiser. Trener og utøver trenger ikke alltid være i samme bygning, men likevel kommunisere via audiovisuelle applikasjoner.

Med den økonomiske situasjon både idrett, kommune og fylke befinner seg i, burde en slik idé være høyaktuell. Prosjektet fikk da også stor oppslutning og respons både fra idretten(e), idrettspolitisk og politikere i kommune og fylkeskommune. Problemet synes å ligge i at idretten verken har kompetanse eller vilje til å kommunisere og finne en løsning som så mange som mulig er tjent med. Dette er selvsagt synd fordi politisk vilje synes større enn tidligere, men at idé og planer blir kvalt av idretten selv.

Idrett og politikk – et inside-fenomen?
En annen strategi som deler av det idrettspolitiske miljøet i Trondheim benytter seg av er å unngå å forholde seg til andre prosjekter enn dem de har satt i gang selv, noe som vitner om en snever tankegang og vern om egen agenda. Da prosjektgruppa startet kartleggingen av baner og anlegg i Trondheim var responsen stor, ikke minst fra Idrettskrets og – råd, en respons som sterkt avtok idet prosjektet nærmet seg sluttfasen og vi ba om mer konkrete tilbakemeldinger og uttalelser. Dette forteller med all uønsket tydelighet at i disse miljøer kjøres en egen agenda hvor enkelte idretter ser ut til å prioriteres framfor andre. Det finnes det flere eksempler på; som da en kommunalpolitiker uttalte at ”Granåsen trenger penger” (TVTrøndelag). At denne politikeren hadde en dobbel agenda og rolle som styremedlem i Granåsen skiarena sier det meste. En kan spørre seg hvor mye av idrett og politikk som er preget av dobbeltroller og ”innside” i dag. Og det gjøres med god grunn.

Framtidas løsning
Etter vår mening er den eneste løsningen for en eventuell hall i Trondheim basert på evnen til å kommunisere og forhandle seg fram til et alternativ med mange idretter og interessenter. Hvis ikke blir idretten satt langt tilbake på alle plan. De største taperne er selvfølgelig utøverne, dem det hele skal legges til rette for, men som til enhver tid er de siste som blir hørt og lyttet til.

Å tro at Trondheim kommune innen overskuelig framtid vil bygge og drifte tre stor idrettshaller i tillegg til de som allerede eksisterer, er det vel ingen som tror på. At idrett og idrettspolitikk på denne måten isolerer seg er verken idretten selv eller samfunnet tjent med.