Debatt

Idretten, lensherrene og lakeiene
– et postmoderne demokrati

Av Ben H. Pedersen - 2006-06-01

Norsk idrettsledelse består av to bastioner: på den ene siden tidligere utøvere som skjønner idrettens beste, på den andre, rene bedriftsledere som ikke har skjønt at idrett har med demokrati og samhold å gjøre. Det er disse som ødelegger for idretten. Verst er det i enkelte særidrettskretser.

Slik idrettsledelse framstår og administreres i dag, er det én ting som gjelder; noen prøver å lage egen, privat butikk og politikk av idretten. Designen er like dødfødt som blodfattig og hører ikke hjemme i denne kontekstordenen. Likevel prøver enkelte idrettsledere å sko seg ved å ilegge den en godt forberedt agenda som preges av retorisk, planlagt manipulert og skyggelagt innhold. Det blir som i middelalderens føydalsamfunn og lensherrer, hvor de med økonomi og (retorisk) makt hadde anledning til å uttale seg. De andre, lakeiene, eller styremedlemmene, får pent stille seg i rekken og vent på tur i håp om å bli hørt. Den retorisk utpløyede eller selvlærte lensherre eller kretsleder, er gjerne imøtekommende, men har et stort behov i å ta andres ideer og legitimere disse vha egen argumentering og slik fungere slik som en medias portvakt. Så langt rekker idrettens flertallstyre. Her tas ikke hensyn til idrettens beste; kun det som interesserer personlig idrettspolitisk og lensherrens butikk og agenda. Denne idrettspolitikken er i beste fall hierarkisk og legitimeres vha styrevedtak eller en ”flertallig oppfatning” om en situasjonell agenda.

En slik oppfatning er lagt til grunn via god forberedelse av kretslederen eller lensherren, noe styremedlemmene eller lakeiene bare må godta, enten de vil eller ei, for å beholde posisjonene sine. For det er nettopp det som gjelder – makt og posisjon. Noen tror de har makt, andre mener de er i stand til å utøve makt vha sin posisjon og en tredje part sitter i en slik posisjon uten at andre skjønner hvorfor de sitter der, - hvordan de har kommet til ”makt” og hvorfor de har denne posisjonen. Disse lakeiene, som blindt følger lensherren, har egentlig ingenting der å gjøre, annet enn å fylle en stol og selvsagt følge sin herre i tykt og tynt, fra A til Å. Jeg kjenner flere, jeg er en av dem, som er blitt kvalm og føler seg uvel pga denne ”politiske” administrasjon. En slik kunnskaps- og relasjonell posisjonering er direkte latterlig. Mange har kjent denne følelsen og trukket seg fra norsk idrett – sterke krefter som heller velger et annet liv enn å lese – høre – og se en ”omvendt” idrettspolitikk, helt uten sportslig agenda. Det er synd på dem, lensherrene og lakeiene, idrettsløse og sportslig fattig som de er…

Idretten skal gå framover, framdrift er en av idrettens fremste ”våpen” og uten visjoner er idretten død, i følge Steinar Bråten, OLT (egen fortolkning). Han har så rett. Bare slik kan idretten utvikles, ikke vha lensherrer som kun har sin agenda, eller mangel på denne. De vet ikke hvordan gå veien videre og ikke vet de hvordan veien framover går eller like gjerne skal eller bør gå. La disse pensjoneres i tråd med sjels år og alder. Den aktive idretten har ikke bruk for slike. Verst går det utover idretten og de som vil idretten vel. Den aktive idretten og utøverne…