Debatt

Debatt og demokrati

Av Terje B. Hansen - 2006-12-28

Erik Bøkko etterlyser saklighet og respekt for det han mener er demokratiske vedtak, i forbindelse med debatten rundt EM-uttaket. Arild Gjerde har tidligere antydet at debatter av denne typen kan være en trussel mot organiasjonen.

Jeg tror at begge overser årsakene til at slike debatter oppstår: Tillitskriser mellom en organisasjons ledelse og menige medlemmer og (i tilfeller som dette også) publikum.

Det er definitivt ikke slik Bøkko later til å mene, at EM-uttaket er en sak som bare angår NSF og den aktuelle løperens klubb, ASK. Om dette er en utbredt holdning innenfor organisasjonen, har vi en opplagt, medvirkende årsak til at strid om uttak oppstår. Hurtigløp på skøyter er en individuell idrett, der klubb- eller lagtilhørighet ikke skulle ha betydning for den enkelte løpers landslagsdeltagelse.

Det er overhode ikke slik, at laguttak er en ren organisasjonssak. Hurtigløp på skøyter er en tradisjonsrik idrett, som tross redusert publikumsoppslutning de siste tiårene fortsatt engasjerer mange mennesker. Dette engasjementet er en ressurs NSF burde forsøke å ta vare på. Når man av og til får inntrykk av at publikums engasjement blir oppfattet som utidig innblanding i organisasjonssaker, har vi å gjøre med enda en medvirkende årsak til tillitskrisen.

En tredje medvirkende årsak ser jeg i oppfatningen av uttakskriteriene. Her har NSF dessverre rotet til sakene mer enn nødvendig. Et laguttak kan være problematisk nok, bare fordi det er vanskelig å vurdere ulike kandidater opp mot hverandre. NSF har
tilført nye elementer som gjør kontroversene nærmest uunngåelige:

Det gjelder først og fremst kriteriet om plasseringsmuligheter. At dette grunnleggende kriteriet blir tolket i hytt og vær, avhengig av omstendighetene (til og med på en slik måte at plasseringssjanser på enkeltdistanser skal telle for sammenlagt-mesterskap), forsterker problemene. Men uansett tolkning, ligger det grunnleggende problemet i at NSF ikke ønsker å fylle de kvotene Norge er tildelt i mesterskap og verdenscup, gjennom ISUs strenge kvalifiseringssystemer.

Vidar Stenberg spør om det finnes forskning som viser at en slik restriktiv deltagelsespolitikk har positiv effekt. Så vidt meg bekjent finnes det ikke noe slikt. Derimot finnes det både forskning og praktiske eksempler på det motsatte. At ubesatte plasser virker demotiverende på de løperne som dermed mister sjansen til internasjonal deltagelse, kan det ikke herske rimelig tvil om. At slik deltagelse er en viktig motiveringsfaktor i utviklingen av toppidrettsutøvere, er det bred enighet om – i alle fall utenfor NSF.
 
I gjenoppbyggingen av norsk idrett fra slutten av 80-tallet var det å sende lovende utøvere til større stevner – også mesterskap – et viktig virkemiddel. Det ble den gang fremhevet at erfaring fra store stevner var et nødvendig grunnlag for senere suksess. Svensk friidrett fulgte samme oppskrift på vei mot dagens storhetstid. Fra norsk skøytesport har vi flere eksempler på at løpere som er gitt en sjanse til å prøve seg i større sammenheng, har blomstret opp. Er det virkelig mulig at folk har glemt at både Maren Haugli og Odd Borgersen for noen sesonger siden ble vurdert som «for dårlige» for
Verdenscupen, men motbeviste påstandene da de likevel fikk slippe til? De fleste vil mene at Mari Hemmer gjorde det samme i denne sesongens første verdenscup-løp.

ISUs regler for kvalifisering til internasjonal deltagelse er, som nevnt, strenge. De aller fleste skøyteentusiaster har svært vanskelig for å forstå hvordan NSF kan forsvare ikke å fylle de kvotene Norge faktisk har fått gjennom løpernes prestasjoner. Så meget desto mer, som det ikke å fylle kvoter nødvendigvis fører til reduserte kvoter i fremtiden. Når manglende norsk deltagelse nødvendigvis også vil føre til mindre interesse fra media, er det vanskelig å se noen fornuftig årsak til ikke å fylle kvotene. Om da ikke årsaken er sviktende økonomi. En slik begrunnelse ville bli forstått av alle – og en innrømmelse fra NSF ville kunne åpne for praktiske løsninger, som reisetilskudd fra klubber, familie, entusiaster og andre «småsponsorer».

De fleste av oss som bidrar til NSFs debattforum har organisasjonserfaring, fra skøytesporten eller annetsteds. Mange av oss har fagkunnskap som er relevant for de debattene som føres. For oss som ikke er direkte involvert i idrettsorganisasjonene, virker det åpenbart at «de ansvarlige» ofte er hemmet av vanetenkning, med rot både i organisasjonskultur og populær «ledelsesideologi». Det er viktig å skille mellom tvil om enkeltindividers integritet og kritikk mot en viss type «organisasjonskultur». Jeg er enig med Erik Bøkko i at det ikke fører til noe positivt å trekke enkeltpersoners integritet i tvil. Jeg er imidlertid svært uenig i at den siste tidens protester kan avvises på et slikt grunnlag.

Protestene har sin årsak i en mistillit mot NSFs behandling av uttak til Verdenscup og mesterskap. Her har NSF regelmessig gått i baret gjennom flere år; spesielt når det gjelder kvinnelige løpere. Innføring av nasjonale uttakskriterier som er langt strengere enn ISUs, bidrar ikke til å løse problemene. Når reglene tolkes både strengt og inkonsekvent, er misnøye uunngåelig.

Det nest verste man kan gjøre i en slik situasjon, er å benekte problemene. Det verste er å forsøke å begrense kritikk og debatt. Legger man tett lokk på en kokende gryte, vil den før eller senere eksplodere. Den harde kjernen av skøyteentusiaster har krympet de
siste 20 årene, og NSF er ikke i en situasjon der de har råd til å provosere idrettens gjenværende tilhengere. Mistilliten må tas på alvor.