Debatt

Skøytesportens nye utfordringer

Av Åge Dalby - 2007-10-15

Under fjorårets NM på enkeltdistanser vant Even Wetten og Eskil Ervik samtlige titler for menn på nye mesterskapsrekorder. En slik eventyrlig uttelling vil ikke Hamar Idrettslag være i nærheten av under helgens mesterskap i Vikingskipet. HIL har faktisk ikke en eneste mannlig løper som er kvalifisert for deltakelse.

Skøytesporten både i Hamar og landet for øvrig fikk en solid utfordring, da to av verdens beste løpere la skøytene på hylla i løpet av noen hektiske måneder. HIL ble i praksis ribbet for toppløpere, siden lovende unggutter som Frode Bartholdsen og Even Johansen i tillegg valgte å gå tilbake til sine moderklubber i Bossekop og Tynset.

HILs skøytegruppe har på kort sikt fått en umulig oppgave å løse. Situasjonen er faktisk verre for skøytesporten i mjøsbyen, enn om Barcelonas fotballag plutselig hadde mistet Ronaldinho, Messi, Eto, Deco og Henry rett foran seriestart. Men spanjolene ville uansett hatt millioner av euro til å kjøpe nye spillere for. HIL har ingen Sareptas krukke å stikke handa i.

Nest best i verden
Basert på personlige rekorder utgjorde HILs stjerneduo Norges beste og verdens nest beste klubblag. Bare ett av de nederlandske profflagene med løpere fra flere nasjoner var bedre enn Wetten/Ervik.

Norsk skøytesport merker at to hjørnesteiner er borte. Sporten ble plutselig mye vanskeligere å selge. Nødvendige inntekter kan utebli. Sponsorene står ikke i kø. Norsk vinteridrett for øvrig har mange stjerner som er mer attraktive for sponsorene.

I en slik situasjon er det selvsagt ingen grunn til å anklage Wetten/Ervik for avgjørelsene. Situasjonen er heller slik at alle bør ta av seg lua, bukke dypt og takke duoen pent for innsats på høyt plan i 10 år. Norsk skøytesport er bortskjemt med – og avhengig av – at de beste løperne holder koken lenge. Ådne Søndrål var internasjonal stjerne i 13 år.

Helgens NM vil gi pekepinn om de nest beste kan ta steget opp i verdenseliten. Det er nemlig norsk skøytesport avhengig av – for å selge sponsoravtaler i løpet av noen måneder. Her har Peter Muellers unge elever en blytung jobb å gjøre.

Nederlandsk trussel
Norsk og internasjonal skøytesport vil alltid leve under konstant trussel fra Nederland, hvor skøytesporten er eneste vinteridrett av format.

Det finnes ingen reell konkurranse om talentene fra alpint, hopp, langrenn, kombinert, ishockey, skiskyting og snowboard. Nederlenderne har alle fordeler.

Nederlands areal er litt større enn Hedmark fylke som har 189 000 innbyggere. På samme areal i Nederland bor det over 16 millioner mennesker som har 22 kunstfrosne baner å velge mellom. Uansett hvor du bor, har du aldri mer enn en halvtimes kjøring til nærmeste isflate. Det blir selvsagt resultater av slikt. Nederland har 100 000 skøyteløpere. Norge har 2000 registrete løpere. Med stort og smått.

Alltid levd med kriser
Norsk skøytesport har alltid levd i – og jeg vil nesten påstå - av bølgedaler. Det ropes krise så fort nordmenn ikke står øverst på seierspallen. Skøytesporten har vært forfulgt av krisemaksimering. Trolig på grunn av populariteten!

▪ Slik var det på 1950-tallet, da Hjalmar ”Hjallis” Andersen la opp og russerne gjorde entré. Men ut av krisen kom Knut ”Kuppern” Johannesen, Roald Aas og Alv Gjestvang.

▪ Da nordmenn ble slått av en franskmann, en kanadier og noen svensker på begynnelsen av 60-tallet, var det krise. Så kom skøyterevolusjonen med Kuppern i ny utgave, Maier, Aaness, Moe, Thomassen, Guttormsen, Eriksen og Stiansen.

▪ Disse ble etter hvert slått av nederlenderne Schenk og Verkerk. Ny krise. Så kom Fornæss, Grønvold og Tveter.

▪ Skøyteliten ble proffer i 1972. Ny krisestemning. Da dukket S-ene Sjøbrend og Stenshjemmet opp sammen med Stensen og Storholt. I tillegg sprinterne Bjørang og Rønning.
 
▪ Heiden la opp i 1980, og nederlenderne med Van der Duim i spissen kom tilbake. Ny krise. Opp av esken spratt Falk-Larsen, Nyland og Karlstad.

▪ Deretter herjet Vergeer, Visser, Gustafsson, Malkov, Guljajev og flere østtyskere, østerrikere og amerikanere. Men så var det tid for Koss og Søndrål med Storelid på slep.

▪ Ekstra ille ble livet da Koss la opp i 1994. Søndrål holdt koken, og sprinterne Strøm og Njøs sørget for jubel. Edel Therese Høiseth gikk seg helt opp i eliten.

▪ Ny krise rammet nasjonen, da Søndrål ikke ville mer. Men løpere som Ervik, Sætre, Andersen, Grødum, Wetten, Stordal, Bøkko og Maren Haugli dukket opp på løpende bånd.

Nå er nytt generasjonsskifte på gang. 20-årige Håvard Bøkko er kaptein. Bak ham følger klubbkameraten Christoffer Fagerli Rukke. Aldersrekordene i junior og yngre klasser er smadret de siste sesongene. Talentene står i kø, selv om de er ukjent utenfor en mindre skøyteverden.

Eller hva skal en si om Sverre Lunde Pedersen fra Bergen. Han går i 14-årsklassen og har allerede gått 1500 meter på 1.55 denne sesongen. Ikke dårlig!

En stille revolusjonen begynner i Vikingskipet i dag. Med 14-åringen på startstreken i et seniormesterskap. Han er nesten så ung at ikke har lov til å drive konkurranseidrett (grensen er 12 år).

Bruk Vikingskipet!
For Norges Skøyteforbund spiller det ingen rolle om nye stjerner kommer fra Hamar eller Hedmark Skøytekrets. Bare de kommer.

Men NSF har også en ekstra forpliktelse til Vikingskipet som nasjonalarena. Etter at Oslo ble vraket som OL-kandidat i 2018, fikk hovedstaden et skudd for baugen med tanke på bygging av ny ishall. Den ville ellers kommet ganske raskt på Valle Hovin. Idrettsforbundets valg av Tromsø som norsk kandidat, gjør at skøyteforbundet må satse bevisst videre på Vikingskipet i flere år. Og det er ikke noe å grue seg til.

”Skipet” er fortsatt verdens flotteste skøytehall. Romfølelsen under det enorme taket er unik. Iskvaliteten er utmerket under optimale mesterskapsforhold. HOA har ikke investert 12 millioner kroner for moro skyld.

Jeg er av dem som aldri har skjønt at skøyteforbundet ikke smidde, mens jernet var som varmest etter OL-suksessen i 1994. Forbundet burde flyttet hele virksomheten sin til Hamar, utnyttet all goodwill i kjølvannet av Koss, gjort maksimalt ut av det nye tilbudet med sommeris, satset på inlinebølgen og etablert et kraftsentrum for skøytesporten året rundt – som et attraktivt alternativ til konkurransen om talentene fra andre idretter.

Mulighetene ligger der fortsatt. Da verdensener Sven Kramer og Nederlands landslag trente i Vikingskipet i sommer, uttalte Kramer at bedre treningsforhold enn i Hamar-regionen hadde han aldri hatt. Det sier en hel del, og burde få noen klokker til å ringe. Kanskje burde Norge også samarbeide med Sverige og Finland i felles nordisk kamp mot de andre. Med sentrum i Hamar og Vikingskipet.

MÅ inn på NTG!
Skøytesporten kan aldri utvikle seg optimalt uten tilbud om skikkelig skolegang ved siden av karrieren. Talentene vil utebli. Norges Toppidrettsgymnas (NTG) har etablert seg på Lillehammer med de fleste vinteridretter på programmet – med unntak av skøyter. En skøyteavdeling på Hamar tilknyttet NTG Lillehammer kan bli en realitet. Men da må også økonomiske midler legges på bordet. Slik andre særforbund har maktet.

Lillehammer bygger nå opp et kompetansesenter for idrett med støtte fra Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, Lillehammer kommune og Oppland fylkeskommune. Lillehammer arbeider også med nye planer om å etablere Europas mest komplette vintersportsregion – uten at skøyter er med. Vil skøyteforbundet henge seg på her?

Hamar og Kvitfjell ligger like langt fra Lillehammer. Hamar har gunstigste beliggenhet i forhold til Gardermoen og Oslo. Er Lillehammer et innlandsalternativ for Hamar og Hedmark, eller stopper den evinnelige lokaliseringsdebatten en slik mulighet også?

---
Innlegget ble trykket som kronikk i Hamar Arbeiderblad 13. oktober.