Debatt

Det har vært flere interessante innspill på debattsidene i den senere tid som tar opp rekrutteringsproblematikken innen skøytesporten, og dette med innføring av nye øvelser for å gjøre sporten mer attraktiv for dagens barn og unge og nye publikumsgrupper. Ytterpunktene i denne debatten representeres kanskje av ASK-leder Henning Hagelund, som vil innføre nye elementer/øvelsesutvalg som stafetter, fellesstart med mer, og ”termosadelen”  – kanskje heller de bør kalles ”museumsvokterne” –  representert ved Terje B. Hansen, som mener at vi må verne om allround-konseptet, og at satsingen på enkeltdistanser har vært ødeleggende for skøytesporten, for å sette det litt på spissen.

Jeg tillater meg å mene at den tilsynelatende uoverstigelige uenigheten mellom herrene skyldes det svært ulike utgangspunktet de har. Hennings virkelighet er den daglige skøyteaktiviteten på Valle Hovin, mens Terje B. har fokus på det toppidrettslige sluttprodukt, hvordan sporten presenteres som underholdning på TV eller for tilstedeværende publikum.

Jeg er faktisk – med visse reservasjoner - enig med dem begge! For å tiltrekke oss barn og ungdom, og ikke minst holde på dem, må vi være kreative både med hensyn til konkurranseformer og miljøtiltak ellers. Reportasjen fra Asker Skøyteklubbs skoleløp et annet sted på herværende webside er jo et godt eksempel i så måte. Men fellesstartløp på skøyter er definitivt mer gøy for deltakerne enn for tilskuerne, det samme kan man vel kanskje si om 5-mila i VM (fellesstart) kontra 5-mila i årets Holmenkollrenn (klassisk intervallstart).

Når det gjelder det toppidrettslige sluttproduktet, så bør vi etter min mening være mer varsomme. Selv om en annen tradisjonalist i vårt hjemlige entusiastiske skøytemiljø, Lars Finsen, på sin hjemmeside opererer med verdensrekorder i baklengsløp på skøyter, tror jeg ikke at den selvsamme Lars mener at 500 m baklengsløp bør innføres som VM-øvelse!

Hovedårsaken til at jeg mener at vi skal være tilbakeholdne i forhold til å utvide øvelsesutvalget på skøytesportens toppidrettsnivå, er rett og slett at idretten i de aller fleste land har for få utøvere på et rimelig høyt nivå, og at derfor tilsynelatende kreative innføringer på nasjonalt mesterskapsplan (for å argumentere ut fra norske erfaringer) derfor sannsynligvis vil mislykkes. Det er definitivt hovedårsaken til at NM i maraton (fellesstart) og stafetter for klubblag døde hen. Ingen av våre beste løpere hadde tid/lyst til å satse på maraton, og svært få klubber var i stand til å mønstre habile 3-manns-/kvinnelag i stafett.

Den eneste konkurranseformen på 400 m bane utenfor de tradisjonelle øvelsene som har slått an, er det profesjonelle maratonsirkuset i Nederland. Men da må vi huske på at Nederland er det land i verden med det suverent høyeste antall habile skøyteløpere, dermed er det et meget høyt sportslig nivå på de beste utøverne også i maraton, og god bredde.

Lagtempo er blitt innført ”ovenfra” av ISU, først forsøkt i Junior-VM flere år før man tok skrittet og fikk øvelsen inn på OL- og VM-programmet. I mitt miljø er øvelsen blitt godt mottatt, både fra tilskuernes og TV-seernes ståsted, under forutsetning av at øvelsen blir presentert produksjonsmessig meningsfylt. Bruk av transpondere ser ut til å ha løst utfordringene med hensyn til tidtaking, og øvelsen er nok kommet for å bli.

Thorleiv Teigen har i et tidligere innlegg pekt på visse bekymringsmessige sider ved rekrutteringen til norsk skøytesport, og Thorleiv har selvsagt rett i at vi i de senere år har hatt en klar nedgang i rekrutteringen til de yngste aldersklassene. Men et like relevant spørsmål å stille er hvordan skøytesporten klarer seg på det norske idrettsmarkedet i forhold til andre norske individuelle tradisjonsidretten som eksempelvis ski og friidrett.

Nå har jeg ikke tall for ski, men man behøver ikke være synsk for å registrere at grener som hopp og langrenn har hatt en klar tilbakegang hva antall utøvere angår. I min hjemlige skikrets Troms var det tidlig på 1960-tallet 20-25 utøvere med i Juniorklassen i KM i kombinert, i dag kan antallet totalt startende i alle klasser telles på en hånd.

Norges Skøyteforbund innførte en startlisensordning foran sesongen 1988/89, og siden den gang har vi pålitelige tall på antall konkurranseutøvere over 10 år i hurtigløp. Noen eksempler: I 1989 hadde vi 887 lisenser, så en nedgang til bunnivå i 1992 med 681, så stigning fram til rekorden i 1996 med 976, siden har vi holdt stillingen (nest høyeste antall ble oppnådd så sent som i 2005 med 958).

Nivået i friidrett kan (som på skøyter) lett dokumenteres statistisk. La oss ta et eksempel fra friidrett for samme periode, 1989-1906, og la oss se på 1500 m for menn:

År	under 3.50	under 3.57
1989	45	98
2006	2	13

Tallenes tale er klar: I 1989 var 45 utøvere i stand til å løpe 1500 m under 3.50, 97 under 3.57. I 2006 var tallene sunket dramatisk til henholdsvis 2 og 13.

La oss se på skøyter i samme periode, fortsatt 1500 m for menn:

År	under 2.10	under 2.15
1989	50	98
2006	100	160

Selv om vi korrigerer for Vikingskipet og klappskøyter, kan vi vel trygt si at også på denne statistikken har skøytesporten holdt stangen, ordet tilbakegang er definitivt ikke dekkende.

Min konklusjon er at av norske ”tradisjonsidretter”, så er skøytesporten den idretten som har klart seg best rent rekrutteringsmessig i løpet av de siste årtiene. Mulige årsaker:

• God infrastruktør sammenlignet med andre land, flere kunstisbaner for hurtigløp enn Nederland (bare Japan har flere total

• Klimatiske fortrinn, verdens høyeste antall naturisbaner i jevnlig drift

Men den viktigske årsaken er etter min mening utvilsom: Entusiastiske ledere på alle nivåer, ikke minst alle lokale ildsjeler som gjør en kjempeinnsats for å holde liv i vår kjære idrett. Et problem i mange andre idretter er at når en ung utøver legger opp, så forsvinner også foreldrene fra klubben. Jeg vil avslutte med en dristig påstand som ikke kan bekreftes med tall, men jeg vil påstå at skøytesporten er en av de idretter i Norge som har den største andelen av frivillige tillitsvalgte på alle nivåer som IKKE har ”foreldreinteresser” i idretten.

Jeg er derfor optimist på skøytesportens vegne. Jeg sier som Herman Wildenwey (jeg tror det var han, men historien er god uansett) skrev i et innlegg til Aftenposten etter å ha lest sin egen nekrolog i avisen: Ryktene om min død er en smule overdrevet.

Skøytesporten lever i alle fall i beste velgående!