DebattKvinneidrettHva slags kvinnedeltakelse ønsker Norge og idretten? I det lille skøytenorge er det også noen jenter som vil oppnå internasjonale prestasjoner og plasseringer. Kall det internasjonal suksess. Ære dem for dét. Det retoriske ”vi trenge kvinner i idretten vår” og liknende uttrykk fra idrettledere falmer mer og mer for hvert år. Og ærlig talt tror jeg ikke én kvinnelig utøver eller idrettsleder kan stå for bredde og topp alene, slik som Grete Waitz og Ingrid Kristiansen mer eller ufrivillig la grunn og idé til datidens nytenking. Tenker en seg om erindrer sikkert de fleste at det var Grete og Ingrid som trakk til seg topptrenere og ikke omvendt. Dette er et evigvarende paradoks i hele den moderne norske idrettshistorie. Altså var all fokus kun rettet mot et fåtall kvinnelige utøvere av internasjonal klasse. Men hvordan skal en ytringssvak og lite representativ kvinneandel i både aktiv og adm. idrett gjøre seg gjeldende i dagens idrettsnorge; styrt av menn? Jeg har ikke helt oversikt i andre idrettsgrener men jeg har likevel en viss idé hvordan jentene behandles innen hurtigløp på skøyter. Et tankespill over til hoppsporten er nærliggende nok... For hver gang jeg ser og leser noe om dette, desto mer indignert og ”fraværende” blir jeg ift. hvordan norsk jenteidrett til en hver tid blir satt opp i og sammenliknet med i et kjønnspotensial a la det motsatte kjønn. Noe forteller meg at allerede fra ”grasrota” er jentene i undertall og ditto –trykt fordi de ikke blir tatt hensyn til. I samme utpust tar jeg også med at de heller ikke blir lagt merke til fordi de ikke per definisjon ”ikke presterer på internasjonalt nivå”. Altså må, per samme definisjon alle norske jenter ha prestert noe nærmest nasjonalt ekstraordinært før de kommer med i en internasjonal betrakting nettopp fordi de må konkurrere i og mot et ”guttebudsjett”. En slik tankegang ser jeg mange eksempler på, også i denne debattsiden, dessverre. Kanskje en egen kvinnelig interesseorgan kan rette på dette. I Norge deltar jenter i svært få individuelle særidretter, underlegne gutta og deres vilkår og premisser. Dette har flere årsaker som det ikke er anledning til å ta opp her. Likevel ser jeg to vesentlige årsakssammenhenger: Norske kvinner og jenter flest i ulike aldre og idretter
blir trent av menn, menn som ikke har noe kunnskap om kvinner som kjønn,
sosiale ideologier eller tenkemåter ellers. Dette er problemstillinger som
særlig gjør seg gjeldende i og rundt ungdomsårene. Derfor blir den
kjønnsmessige svakheten og ujevnheten spesielt sårbar der og da og gjør seg
særlig tilkjenne i at svært få eller ingen kvinnelig ledere visualiserer seg
på et nasjonalt eller internasjonalt nivå. Jentene forsvinner, rett og
slett. Og det er nettopp dette fraværet av kvinnelige, litt mer voksne
røster som ligger til grunn og gjør seg gjeldende, framfor å representere
selve ryggraden i en kvinnerepresentasjon i norsk idrettsbevegelse. Før vi
får slike ting på plass, må vi avfinne oss med et fåtall kvinnelige
idrettsutøvere i de individuelle idrettene.
|
(c) Skøytesport 2012 |
Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.