Debatt

NSF – profilene – strategiene – lokalitetene

Av Ben Henry Pedersen - 2007-10-06

Skøytepresidenten uttrykker engasjement og en modal optimisme på vegne av skøytesportens potensial og utvikling. Etter et halvår i presidentstolen kom han endelig på banen med en slags erklæring. Vel var initiativet halvhjertet, tilfeldig og grepet ut av en situasjon mens han tilfeldig var på Hamar, men uttalelse og initiativ hittil røper ikke akkurat det helt store paradigmeskifte med hensyn til skøytesportens utviklingspotensial. Når presidenten for første gang uttaler seg internt til Skøytesport - jeg har ennå ikke sett noe utover mediert, kan ideene neppe påkalle den helt store begeistring eller smitteeffekt.

Å bekymre seg for en eller to isflater ”på” Hamar er ikke vegen å gå om en ønsker å bli hørt utover sinsengrensen og unngå en hare-og skilpaddeeffekt. Derfor tror jeg hele skøytenorge er mer interessert i vite eller få avkreftet nasjonale strategier, hvis innhold ser ut til å endres først og fremst etter økonomiske premisser og budsjettsprik. Det er nevnt en stor økonomisk belastning i og med landslaget og trenerpost uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Likevel er det påfallende at den ideelle strategien i forbindelse med regionetableringen ble trukket tilbake på og ”tilbakeført” grunnet økonomi, og etter så kort tid. Jeg vet også at dette ikke skildrer hele konteksten, men jeg vet at viktige ressurspersoner både tente på og hoppet av i kjølvannet av Finn Aamodt. Det er ikke alle skøyteentusiaster som bryr seg om å lese slike budsjettposter, men det hadde vært interessant å få innsyn i hvor stor dekningsgrad perioden påkostet NSF eksplisitt; uten verken forklaringer eller andre slags fotnoter.

Skøyteforbundet har idrettens beste og mest utviklende menings- og debattforum ved sin demokratiske og deltakelsesideologiske struktur. Hva som bringes inn rent pragmatisk av ideer er marginalt i betydningen mini-. Jeg vet at Arild Gjerde prøvde noen spede forsøk, noe som avslørte en mangel på kommunikativ kompetanse og et sprik av strategi. For å si det mer retorisk: NSF følger ikke opp en påbegynt strategi. Denne materialiserer seg på flere områder, og som bør debatteres i et utvidet forum.

Negative signaleffekter har skøyte-Norge levd med lenge og tapt både terreng og marked i flere perioder. Verdiskapninger og gullkantede aksjer har skøytesporten hatt mange av, og i perioder, som fir-essene og Frode Rønning, Rolf Falk-Larssen - til Geir Karlstad – Johann Olav Koss, Ådne Søndrål – videre til Even Wetten og og Rune Stordahl. Dette er bare et utvalgseksempel av en varebeholdning hvis verdier overført til markeds- og medieidrettene ville ha tilført utøver, klubb og forbund potensielt bedre økonomiske konsekvenser.

Det er en groende tendens at skøytesportens hegemoni utøves fra Østlandet. Det er ikke helt ufortjent. Jeg nevner Hamar og Hedmark på ny fordi sosialt og idrettspolitisk er effektene fra fylket et mysterium. HIL har snart ingen utøvere mens flerkommunalt florerer skøytesporten. Å bekymre seg for en eller to isflater ”på” Hamar er ikke vegen. En administrativ agenda ser ut til å være tjent med utstrakt kontakt med relevante kommuner. Dette har nok vært intensjoner i mange NSF-styrer, men sjelden iverksatt. Ved å løfte på lokket kan presidenten og styret få et innblikk i idrettens potensialer utenfor en viss sirkel. Da må det tenkes både sportslig og økonomisk. Nye ideer og relasjonell kognisjon, kall det dialog, må til for å drive en idé videre. Altfor mange potensialer, sportslige som administrative, skusles vekk på grunn av alt for mange udyktige ledere – med alt for få og/udugelige ideer.