Debatt

Skøyteleder uten egne barn...

Av Erland Kroken - 2007-05-22

I et lengre innlegg langt nede på disse debattsidene, trekker Arild Gjerde blant annet opp en sak jeg har lyst til å dvele litt ved.

Han skriver at skøytesporten kanskje er den idrettsgrenen i landet som har flest innslag av ledere og tillitsvalgte som ikke har egne barn på banen. Hvor statistisk korrekt Arild er denne gangen skal ikke jeg mene noe om, og tror vel dette er real synsing fra hans side. Dette er likevel svært interessant. Og, er det slik?
 
Den foreldredrevne idretten er noe alle kjenner, også vi på skøytebanen. Uten innsatsen fra hundrevis av foreldre og familie ville idretten i Norge stoppe. Selv er jeg pappa til to med skøyter på bena og sitter godt i det med verv og oppgaver i ASK. Som "gammel" løper med aktiv karriere fra 70-80 tallet, er veien kort tilbake når ungene begynner å få lyst på idrett. Derfor er det utrolig hyggelig å treffe mange gamle og harde skøytekonkurrenter ute på løp og arrangementer. Også de med egne unger. Fullt i gang som trenere, ledere og ivrige pappaer og mammaer.
 
Hvordan er så bidraget fra gruppen mennesker som helt uten egne unger likevel velger skøytesporten som hobby? Den er så vidt jeg kan bedømme, og som Arild Gjerde påpeker, svært stor. I egen klubb har vi flere, faktisk ganske mange. Noen av dem faller inn under gruppen "tidligere-foreldre". Det er de som fortsetter med skøytesporten etter at egne unger faller fra og gir seg som aktive.
 
De som av egen fri vilje velger skøytesporten som et miljø å være helt uten annen knytning enn interessen er overraskende mange. Hvorfor er det slik? Og har vi bedre tilgang på slike ressurser enn annen idrett? Det er jo en kjensgjerning, at vi som har egne unger i rekkene, har en tendens til å forsvinne fra miljøet i større grad enn de som
ikke er bundet til miljøet gjennom ungene.
 
Det er kanskje noen der ute i det store landet som kan si litt om dette selv: Hvorfor valgte akkurat du å gjøre en jobb i skøytesporten?