Debatt

Oppfordringen til Hansen om å presentere seg selv er et godt forslag, så jeg skal kort starte med det:

Jeg har vært ihuga idrettsinteressert så langt jeg kan huske tilbake med størst interesse for vinteridrettene generelt og skøytesport spesielt. I ungdomsåra dreiv jeg både med fotball og friidrett, dog på et høyst amatørmessig plan. Som voksen har jeg hatt flere lederverv i allidrettslaget Klemetsrud IL og i de senere årene i Aktiv Skøyteklubb. Jeg var også en av initiativtagerne bak etableringen av Region Østviken og er sportlig ansvarlig der. Privat jobber jeg i en større internasjonal organisasjon og har innehatt flere lederposisjoner innen både salg, prosjektledelse og konsulentvirksomhet.

Jeg har med stor interesse lest så vel Odd Arne Marsteinstredet som Terje B. Hansens debattinnlegg.

Begge debattanter bringer opp sentrale problemstillinger i det som jeg oppfatter som våre felles mål, nemlig å skape en bærekraftig skøytesport som kan fortsette å glede et stort publikum i mange år fremover. At vi kan være uenige om veivalgene er et sunnhetstrekk, for det er gjennom kreativ tenkning og konstruktiv debatt man kan finne frem til forenlige, gode løsninger vi kan jobbe med i fellesskap. Hansen peker på viktigheten av rekruttering av voksne organisatorer. På dette punktet er jeg 100% enig. Uenighet, eller som Pierre Bourdieu muligens ville uttrykt det – ulik posisjon i det sosiale rom – om hvilke tiltak som skal settes inn for at skøytesporten skal sikres fremtidig rekruttering er ikke ensbetydende med at man ikke ønsker ”termosadlen” velkommen med i dette viktige arbeidet.

Hva er skøytesport, er det kun de som konkurrerer på et høyt nivå og går tradisjonelle distanser? Fra min synsvinkel er det mye mer. Vi glemmer lett de som for eksempel benytter skøyter som et sosialt møtested og trimaktivitet. I Aktiv Skøyteklubb har faktisk veteranmiljøet, hvor det sosiale aspektet er vesentlig mye viktigere enn det konkurransemessige, vært ryggraden som har holdt live i klubben når tilsiget av nye løpere i rekruttklassen var kritisk lavt for 6-8 år siden. For disse løperne er fellesstart-arrangementet ASK-Mila, en 21 år lang tradisjon, ett av årets høydepunkter. Dette er også en del av helhetsbildet.

På et punkt er jeg derimot fundamentalt uenig med Hansen og det er hans forsøk på å definere motivasjon og hva som er drivkraften hos den enkelte eliteutøver. Det å sette seg mål og nå disse målene (kall det gjerne visjon eller drømmer) er faktisk det vesentligste elementet for motivasjon. Når disse målene er satt, er evnen til å programmere seg selv til å rette en hver handling mot disse målene, avgjørende for suksess. Evnen under konkurranse til å fokusere i nuet, dvs. på den enkelte arbeidsoppgave i de ulike faser av løpet og stenge alle forstyrrende tanker ute, er derimot egenskaper knyttet til løperens mentale kapasitet. Dette kan trenes gjennom å lære seg evnen til å kansellere alle negative og/eller uvesentlige tanker, derfor svarer også utøvere som Karolina Klüft at et mesterskap er som et hvilket som helst stevne fordi hun har programmert sin underbevissthet til ikke å la seg forstyrre av at ”alvoret” i et VM. Ådne Søndrål sier om sin motivasjon at da han som 11 åring vant klubbmesterskapet i Hol, slo han til sin mors fortvilelse inn en diger spiker i veggen på gutterommet for å henge opp gullmedaljen. Ikke nok om det, han slo inn en spiker til for å gi plass til kretsmestermedaljen han forventet å vinne den påfølgende helg. Her ble det knall og fall, kanskje på grunn av feil fokus, og spikeren forble tom. Han sier at bildet av den tomme spikeren som manglet gullmedaljen sin var en viktig metafor for å motivere seg gjennom endeløse treningsøkter, slit og motgang – for målet om gull var alltid der. Men som sagt Hansen, vi befinner oss i en viss avstand til hverandre i det sosiale rom og det er ikke dermed slik at en av oss har alltid rett og den andre alltid feil, sågar tror jeg vi kan utrette mye bra for skøytesporten selv om vi har denne distansen.