Debatt

Jeg leser med interesse innleggene om hurtigløpssportens framtid på NSFs
debattsider. Jeg er publikumveteran. En av de ganske mange "som blir et år eldre hvert år som går", som Henning Hagelund skriver.

Nå sitter jeg og grubler over det indre livet i ISU. Jeg vet ikke mye om det, men jeg antar at diskusjonen i dette forumet gjenspeiler en årelang tautrekking innen den vesle skøytefamilien. Jeg vil tro denne debatten har vært en gjenganger på ISU-kongressene - de fleste av medlemslandene har tross alt aldri klart å samle særlig mye publikum rundt en 400 meters bane. Da blir ønsket om nye konkurranseformer på langbane lett å forstå.

Kanskje har reformistene representert Nord-Amerika, kanskje Øst-Asia, kanskje
kontinentet. Deres folk vil framholde at sporten vil tjene på at sporten satser på fellesstartsformater. I mange land finnes en levende banesykkeltradisjon, aktive kortbaneløpere, et frodig rulleskøytemiljø - noe å knytte nysatsingen opp mot. Jeg vil videre anta at de tradisjonstunge landene i Nord-Europa: Nederland, Sverige, Finland, Russland, ikke minst Norge - har hatt liten sans for reformtankene. De siste åra ser ut til å ha endret mye på det.

Jeg respekterer og forstår fellesstartsforkjemperne veldig godt. De har en god sak. Alle må vi innrømme at skøytesporten har tapt tiltrekningskraft - på publikum og talenter - i sportens gamle kjerneområde. Det nordlige Europa er ikke lenger skøytesportens kraftsenter. Reformistenes sak er styrket.

En amerikaner kan argumentere godt langs disse linjene: "La oss innføre noen fellesstartsformater på langbane. Da vil sporten nå et nytt og større publikum i Asia, Amerika og på det europeiske kontinentet. At nord-europeerne ikke vil like det? Jo jo. Men det viktigste er tross alt at nederlenderne henger med. Og det vil de. Deres skøytekultur er rik og variert og absorberer greit disse banesykkelformatene. At svensker og finner og russere ikke vil ha sansen? Jovel, men har ikke publikum allerede gått hjem der? Og Norge? Ganske skrint der også, vel? Uansett: globalt vil sporten vil tjene mer enn den taper".

Dette kan godt være riktig. Men i Norge er vi nå engang formet av de nord-europeiske tradisjonene, og som myrsnipa synes vi best om det vi sjøl har vært med på å lage.

Først til mål-varianter på langbane må nødvendigvis ligne mye på konkurranseformater vi allerede kjenner. Disse utviklingstrekkene synes jeg er relevante i denne sammenhengen:

1. En gang var banesykling en populær sport over hele Europa. Det er den fremdeles en del steder. Men sporten er død i Sverige, i Finland og i Norge. Russerne henger såvidt med. Jeg kjenner ikke til at sporten er utdødd i andre deler av verden.

2. Fjorårets junior-VM i kortbaneløp ga oss deltagere fra India, Israel, 4 ex-jugoslaviske og alle andre land en har fantasi til å forestille seg på is. Bortsett fra Sverige, Finland og Norge. Russerne slang såvidt med her også.

3. Fjorårets rulleskøyte-VM hadde høyprofilerte deltagere fra et stort antall varme og kalde land. I tillegg var et lite knippe lavprofilerte svensker, finner og russere (debutant) med. Ingen nordmenn.

Hva forteller dette oss? Meg forteller det at når en sport dør i et område, sier det noe om at det kulturelle klimaet har endret seg. Folk vil ha noe annet. Videre forteller det meg at når en sport er død (som banesykling), er det ikke mulig å blåse liv i den igjen. Ikke på tørt underlag (i form av sykkel- eller rulleskøytesport). Ikke på is (som kort- eller langbaneløp).

Jeg har tilbrakt det meste av vinteren i Australia. Are you in town for the game?, spurte de stadig. "The Game" var årets store cricket-turnering mellom Australia og England. Fem dager og minst sju timers kamp hver dag. Lunch breaks og tea breaks. Og en lidenskap som ikke en gang 60-tallets Bislett kunne matche. Jeg skjønner ingenting av sporten. Bare at "it's all about statistics". Og at jeg ville vært fan hvis jeg hadde australier. På samme måte som jeg vet jeg ville ha gravd meg ned i baseballstatistikk og -myter hvis jeg hadde vært amerikaner og at jeg hadde elsket kombinasjonsaspektene
i Tour de France om jeg hadde vokst opp på kontinentet.

For det er i en sånn tradisjon sporten vår står. Finnes det noen som mener at hurtigløp på skøyter har mer til felles med kortbane og lagtempo enn fotball har med ishockey? I så fall mener jeg argumentasjonsbyrden ligger på dem. For meg er det opplagt at forholdet er motsatt. Det norske skøytepublikumet er ikke fetisjdyrkere av den stålskodde fot. Utstyr og underlag betyr lite, konkurranseformatet betyr nesten alt. Lagtempo er dermed ikke bare en fremmed fugl på skøytebanene våre - setter vi ikke på
brems tror jeg lagtempo blir gjøkungen som sparker myrsnipeungene våre ut av reiret.

I siste nummer av A-magasinet slipper Arve Hjelseth til. Han har skrevet doktoravhandling om norske fotballsupportere. Hva han har funnet ut? Jo, at "fotball er treigt, innholdsløst og trives utmerket under de betingelsene".

Jeg tror endel forbunds- og organisasjonsfolk i skøyte-Norge ville hatt godt av å lese denne avhandlingen. Skøytesporten har mye til felles med fotballen. De er kompliserte, fint konstruerte byggverk. En skal ikke flikke veldig mye på konstruksjonen før slike byggverk faller sammen og sporten er blitt noe helt annet. Innenfor rammene av en tradisjon kan en gjøre masse for å snu trenden vi er inne i. T.B. Hansen og andre har skrevet godt om det. Men arbeidet med å rive ned byggverket vi kaller "hurtigløp på skøyter" og erstatte det med noe annet - det bør vi overlate til amerikanere og
koreanere.

Problemet med fellesstart som medisin for skøytesporten er altså etter min mening ikke at medisinen er "gammel" eller "gal" for alle brukere. Problemet er at publikum i nordområdene har utviklet resistens mot medisinen.

Har noen der ute møtt en nordmann som sier han synes det er moro å se lagtempo på skøyter?