Debatt

Du skal ikke tåle...

Av Leif-Harry Hansen - 2007-01-09

”Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!” (Arnulf Øverland)

Dikterens klassiske imperativ er ikke bare et uttrykk for sosiale engasjement, empati og medmenneskelighet, men også om demokratisk medvirkning og involvering i organisasjonskulturelle prosesser. Med denne ansatsen av legitimerende karakter vil jeg i det følgende gi noen refleksjoner rundt den debatten som har funnet sted i Skøytesport etter at Marit Hemmer ikke ble funnet verdig deltakelse i årets EM.

La meg også her innledningsvis presisere at jeg er av den oppfatning at Norges Skøyteforbund (NSF) prinsipielt skal fylle opp sine tildelte kvoter i internasjonale mesterskap! Dette har jeg – og flere med meg – begrunnet gjennom tidligere innlegg i denne saken. Nå er det betimelig å spørre hva NSF som organisasjon har lært av dette? Lærende organisasjoner preges blant annet av at slike ”kritiske begivenheter” bidrar til bevisstgjøring, rutinegjennomgang, kritisk ettertanke og erkjennelse om nye veivalg for å realisere vedtatte overordnete målsettinger.

I dette tilfellet vil det handle om enhetlige og harmoniserte handlinger på alle nivå slik at vi kollektivt trekker sammen mot felles mål. Dette gjelder for alle fra klubb-, krets-, region- og til sentralnivået representert ved forbundsstyret og de ansatte på Forbundskontoret. Denne saken burde også gjennom sitt brede engasjement være egnet som en god ”lyttepost” for regimet og den lederstilen som praktiseres i pressete situasjoner. Ydmykhet er nok å foretrekke overfor en kritisk opinion. Slik jeg ser det, representerer ikke kritikerne en opposisjonell fløy i skøyteforbundet, men heller menige medlemmer av den kulturelle maktbase og dermed også styrets og byråkratiets egentlige ”arbeidsgiver”.

Når styret ikke synes å følge det mandatet tinget har gitt dem, er det en demokratisk forpliktelse å si i fra og sette i gang prosesser som bidrar til konstruktive endringer. I dette organisasjonsteoretiske bildet, bør alle skøytevenner være glade for det engasjementet ”Marit Hemmer – saken” har utløst: Vi lever og vi deltar … heldigvis, for motsatsen er likegyldighet. Da får vi heller se litt gjennom fingrene med følelsesmessige utbrudd og manglende saklighet i enkelt passasjer av de tekstene vi har lest. Det blir unektelig litt morsomt når en debattant møter seg selv i døra etter å ha blitt våkent konfrontert med sin egen argumentasjon i sine tilsvar…

I mitt siste innlegg før jul forsøkte jeg å se denne saken i et overordnet perspektiv, for her har vi etter min mening å gjøre med en målkonflikt. Med bakgrunn i dette burde følgelig debatten primært holde seg til dette med målstyring og de styringssignal som ligger i et harmonisert sett med regler som samlet skal bidra til at overordnete mål blir nådd. Ikke sant, gjeldende strategiplan (ca. 3 år) legger føringer for både virksomhetsplaner (årsplaner) og budsjett.

Helhet og sammenheng blir derfor to nøkkelord i den daglige driften av organisasjonen. Når reglene (les: uttakskriteriene) ikke er i harmoni med organisasjonens verdier, etablerte tradisjoner, formelle styringsdokument og kollektive identitet, blir det reaksjoner… takk og pris! Reaksjonene bør imidlertid rettes mot prinsipielle forhold og ikke mot enkeltpersoner, men så er det nå engang slik at enhver sak er menneskeskapt og dermed kan det enkelte ganger være vanskelig å skille sak og person. Sagt på en annen måte: De som fronter saker blir automatisk dens profiler og målbærere, og følgelig må de tåle klare meldinger fra de dette angår… primært fra organisasjonens medlemmer, men også fra interessenter for øvrig… sågar eksterne.

Som organisasjonsteoretiker/-analytiker, vil jeg her som en mulig forklaringsmodell si litt om organisasjonsmetaforer. Norges Skøyteforbund må sies å være en hybrid som i hovedsak har en organisk orientering (les: flat struktur), men som i sin natur og konkurransetradisjon også er pyramidiabel (les: hierarkisk/lagdelt). Dette disponerer for konflikter, og jeg finner det derfor betimelig med noen korte refleksjoner rundt kulturkonflikter som tema knyttet til konteksten Norges Skøyteforbund:

Slik jeg ser det, bunner egentlig ”Marit Hemmer – saken” i den klassiske motsetningen mellom elite og breddeidrett. Ja, vi ynder å si at der er en nitidig avhengighet mellom disse to fenomenene, - de er komplementære størrelser (de utfyller hverandre). Problemet synes imidlertid å ligge i idrettens vesen på henholdsvis bredde og elitenivå. Norsk idrett, inkludert skøytesporten, betegnes historisk sett som en folkebevegelse … noe for absolutt alle. Aktiviteten holdes oppe gjennom frivillighet og et genuint engasjement der brei inkludering er en forutsetning, og dermed kan vi generelt kategorisere Norges Skøyteforbund som en egalitær kultur, preget av likeverd og en folkelig framtoning som er representativ for massene. Det lettere paradoksale er at innenfor dette altomsluttende organiske fellesskapet finnes en hierarkisk prestasjonsorientering.

Alle miljø som har høye krav til prestasjoner, krever spissing av medlemmenes handlingskompetanse - og i vår sammenheng - til å bli stadig bedre ved å bryte barrierer og sette nye mål og nye standarder. Eliteidretten kan vanskelig bli annet enn en elitistisk kultur, noe for de få utvalgte iht. strenge kriterier for medlemskap. Dette er fasinerende både for utøvere, trenere, ledere, foreldre, publikum etc. – vi gripes alle av gode prestasjoner og begeistringen trigger massene på en positiv måte.

Klart vi skal ha idealer og gode modeller å strekke oss etter, men disse må være representative for organisasjonens verdier og identifiseringsgrunnlag for øvrig. Derfor er det så viktig å være seg dette bevisst når helhetlige mål skal settes, for individets ønsker må være tilpasset organisasjonens behov (ref. utøveren som helt menneske og organisasjonens verdier og identitet ivaretatt på en legitim måte).

Med bakgrunn i disse korte og forhåpentligvis ikke altfor akademiske betraktninger rundt to kulturelle paradigmer, bunner denne saken egentlig i en kulturkollisjon mellom det brede lag av skøytefolket og en raffinert elite på toppen av prestasjonspyramiden i Norges Skøyteforbund. En ambisiøs trener som lever av topp internasjonale prestasjoner og en glansfylt CV, vil hegne om de beste blant de beste for så å raffinere denne edle råvaren optimalt. Dermed blir det heller ikke rom for de som kanskje engang blir gode …

Dette strider mot den allmenne rettferdighetsoppfatning, og følgelig høster sittende regime kritiske reaksjoner som tenderer mot mistillit.

Epilog:

Hvem er vi? Hvor går vi? Hva vil vi? Disse tre basale spørsmålene av eksistensiell karakter er det lurt å ta seg tid til å reflektere over innimellom. Norges Skøyteforbund gjør det driftsmessig formelt gjennom sitt planarbeid, og da er det viktig å være seg din identitet og grunnleggende verdier bevisst. Strategiplanen med sine verdier, mål og prioriteringer er hovedreferansen og kartet for forbundets virksomhet på alle nivå, og det vil alltid være sittende regimers plikt å se til at planen følges opp i praksis og at delmål på lavere plannivå er konsistente og iht. intensjonene på det visjonære – strategiske nivået! Altså, på forbundsnivå.

I et overordnet perspektiv er det etter min mening egentlig dette ”Marit Hemmer – saken” handler om, og jeg håper organisasjonen har vilje og evne til å lære av denne erfaringen. På vegne av skøytesporten mener jeg det er grunn til å takke for et stort engasjement, for dette er en indikator på at vi lever …

“To be or not to be, that’s the question …” (William Shakespeare)