Debatt

Kunnskap eller synsing

Av Terje B. Hansen  |  2007-01-10

Henning Hagelund og Morten Henriksen går til motangrep på Karl Arne Olsen og meg, når vi forsøker å se skøytesportens fremtid i lys av historisk kunnskap og kulturell innsikt. Dessverre er innleggene deres fattige på argumenter. Både Karl Arne og jeg har solid bakgrunn for våre meninger; da er det trist å bli avvist med nesten demonstrativt kunnskapsløs synsing.

Hagelund har naturligvis rett i at jeg gjentar meg selv. Det er vanskelig å la være, når historieløse skøytefolk gjentar de samme besvergelsene vi har hørt jevnlig siden slutten av 70-tallet...

Men han har ikke rett i at jeg ikke har positive forslag å komme med – om han ikke med «positivt» mener lettvinte forslag uten grunnlag i kunnskap. Lettvinte løsninger finnes ikke, om man ser lenger enn nesetippen. Mine forslag, i dette forum og andre, er for det første å kutte ut panikktiltakene som har preget skøytesporten i årevis, og som etter all sunn fornuft er en medvirkende årsak til tilbakegangen. For det andre er det å tenke langsiktig, betrakte idretten som et kulturfenomen, og ta hensyn til historiske erfaringer fra det virkelige liv. Se hva som kjennetegner de idrettene som har publikums- og mediasuksess over tid, og hva som har brakt «avdankede» idretter tilbake i rampelyset.

På det siste punktet er vi åpenbart saklig uenige. I Hagelunds øyne er det «fornyelse» som har bragt langrenn tilbake som publikumssport. Dette er en oppfatning vi ofte hører fra TV-kommentatorer. Men forskere som har studert idrett som samfunnsfenomen hevder faktisk at nordiske skigrener gjenvant plassen som norsk «nasjonalidrett» (etter å ha vært like langt nede som skøytesporten på 80-tallet) takket være en bevisst fokusering på historie og tradisjoner før og under Lillehammer-OL (mange av oss
husker med gru sangtekster som «Nikkers og ull, nå tar vi gull», og markedsføring av skiklær i «gammeldags» stil...). Dette skjedde faktisk _før_ «fornyelsen» av distanser og konkurranseformater kom i gang for alvor. Denne «fornyelsen» er de siste par årene blitt
omtalt som et problem som truer langrennssportens posisjon – ikke av konservative nisser, men av informerte mediefolk. Skisprint er tilsynelatende en suksess på TV, men så vidt jeg vet kan ikke seertallene måle seg med «gammeldags» langrenn (correct me if I'm wrong), og publikum uteblir når rennene ikke går i storbysentrum. Noen som husker at Gunder-metoden «reddet» kombinertsporten for 20 år siden? Idag er kombinert akkurat like bortglemt som før Gunder...

Når Hagelund trekker inn skøyting i langrenn og V-stil i hopp, blir det (om man unnskylder uttrykket) bare fjollete. Det finnes vel knapt en idrett som har sett teknisk utvikling i samme grad som hurtigløp på skøyter – og meg bekjent har slike forbedringer alltid blitt mottatt med begeistring (med et par, høyst midlertidige unntak der det var tvil om hvorvidt nyvinningene var tilgjengelige for alle). Utilsiktet morsomt blir det, når Hagelund nevner Tour de Ski som støtte for sitt eget syn. Dette er jo faktisk et arrangement som bryter radikalt med den gjengse medieoppfatningen av hva idrett bør
strebe etter, og griper tilbake til de eldre idealene skøytesporten har gjort sitt beste for å forkaste: Å belønne allsidighet og sammenlagt innsats over flere dager. Når det gjelder «fornyelsen» av skiskyting, har jeg tilgode å få en forklaring på hva den består i.
En skiskytingsentusiast jeg diskuterte dette med mente, etter litt betenkningstid, at finere kaliber på geværene var den største forandringen... Forklaringen her er nok at skiskyting har entusiastiske forkjempere i TV-miljøet, som vet å markedsføre sporten
overfor både medier og seere.

Morten Henriksens innlegg kunne fortjent en lengre analyse – men taler vel egentlig for seg selv. Noen små kommentarer må jeg imidlertid komme med:

Henriksen har rett i at sprint aldri har slått an i Norge (og bare de aller siste årene i Nederland). Men dette er da vitterlig ikke noe argument for forandring av hurtigløpssporten! Tvert imot viser det at «fornyelse» ofte er slag i luften. De nye sprintstevnene fra slutten av 60-tallet hadde imidlertid et solid grunnlag i skøytesportens tradisjoner (kjente distanser, sammenlagtprinsippet). Derfor arrangeres det ennå sprintstevner, også i Norge (men legg merke til at verdenscup-stevnene i sprint nå oftest legges utenfor Europa). Andre «nyvinninger» har manglet dette tradisjonsgrunnlaget, og har forsvunnet like fort som de har dukket opp – inntil
historieløse personer eventuelt finner dem opp på nytt.

Henriksens idé om at sportslig suksess automatisk fører til publikumsinteresse, motsies av hans egne eksempler. At den motsies av idrettssosiologen (eller hva vi skal kalle studiet av idrett i samfunnsperspektiv), behøver jeg vel ikke engang nevne. Skal man
finne en overgripende mening i innlegget, må det vel bli at publikum kan dra dit pepper'n gror, så lenge de aktive trives. Men den «termosadelen» Henriksen latterliggjør, er faktisk årsaken til at hurtigløp på skøyter er noe mer enn en hyggelig hobby for en liten
kompisgjeng.

Henriksen har rett i én ting: At rekruttering er viktig. Men det må være mulig å tenke flere tanker på én gang. Rekruttering av barn, skøyteløp som fritidsbeskjeftigelse for barn og voksne, utvikling av talenter til toppidrett, og hurtigløp på skøyter som en
institusjonalisert idrett med publikums- og mediainteresse, henger sammen gjennom felles klubber, forbund og baner. Men interessene er ikke nødvendigvis sammenfallende. På visse punkter må man velge mellom publikumsidretten (enten man satser langsiktig, eller tar sjansen på å gamble på nyhetsinteresse) og koseklubben. Slik fotball, ski og andre store idretter har lært seg å skille mellom lek, mosjon, og idrettsutøvelse på topplan.

Konklusjonen min blir – nok en gang – at det å snu en negativ utvikling krever kunnskap og refleksjon. Når slikt ikke finnes hos dem som står nærmest beslutningsorganene, må innsikten hentes utenfra. Det kan bety å lytte til det interesserte publikum (fremfor
det uinteresserte), og å sette seg inn i hva samfunns- og kulturforskere sier om idrett og andre populære kulturfenomener. Kortsiktig handling på basis av vanetenkning eller synsing gir i beste fall kortsiktig gevinst – i de fleste tilfeller bare tap. Skøytesporten trenger ikke flere slike forsøk.