Debatt

Fornyelse og tradisjon

Av Terje B. Hansen  |  2007-02-12

Arve Edvardsen innrømmer at han ikke er noen ekspert på hurtigløp. Hadde har vært det, ville han visst at jaktstart er forsøkt i NM, i Oslo 2004. Forsøket bekreftet alle motstandernes fordommer, pluss noen til. Konkurranseformer som kan ha noe for seg ute i terrenget, der forskjellene regnes i sekunder, passer ikke nødvendigvis på en flat bane der forskjellene regnes i hundredeler.

Hadde han vært «ekspert», ville han også visst at hurtigløpssporten er en av de hyppigst «fornyede» vinteridrettene de siste 25 årene. «Fornyelsen» har både bestått i regel- og formatendringer i de store mesterskapene, og i introduksjon av mer eller mindre nye øvelser og konkurranseformater.

Forfølgelsesløp for lag ble introdusert av proffligaene på begynnelsen av 70-tallet, uten å slå an. Det ble arrangert gjennom mange år i Junior-VM, uten å slå an. Tross dette ble øvelsen innført i Verdenscup, distanse-VM og OL. Om dette har vært vellykket, er det mildt sagt delte meninger om. Nederlandsk TV overfører visstnok ikke forfølgelsesløpene – noe som er forståelig, ut fra det vi har sett av øvelsen på norsk TV.

Staffetter blir også av og til foreslått som skøyteøvelse. Dette er også en gammel idé. De færreste later til å huske at det ble arrangert NM i stafett for ca 15 år siden, og at disse døde ut av mangel på interesse. Fortsatt arrangeres så vidt jeg vet NM i stafetter i Sverige – uten at det har ført til noen ny skøyte-boom der.

Fellesstart på 400-metersbane arrangeres regelmessig i Nord-Amerika, uten at disse løpene engasjerer andre enn deltagerne (barn og mosjonister) og deres pårørende. Forsøk på fellesstart-løp i Alpelandene for noen pr siden (bl.a. med norsk deltagelse) ble en flopp. Nederland har sin profesjonelle marathon-serie, som har oppnådd en viss publikums- og medieinteresse. Men forsøk på å introdusere denne konkurranseformen i utlandet, har ikke lykkes. Bl.a. ble det arrangert NM i marathon i en periode, men interessen både fra løpere, medier og publikum sviktet fra første stund. Konklusjonen må bli, at fellesstart på skøyter – med unnta av den sær-nederlandske marathon-serien – har vist seg dødfødt som toppidrett. Hovedforklaringen er naturligvis at skøytebanen ikke kan fremvise de mulighetene til varierte løpsopplegg som en terrengløype kan. At fellesstart kan egne seg for mosjonsløp og barneidrett, er en annen skål – som ikke bør blandes inn i toppidrettsdebatten.

Fellesstart på skøyter finnes forøvrig allerede fikst ferdig, som kortbaneløp. Denne idretten har århundrelange tradisjoner i Amerika, og ble introdusert for den lvrige verden på slutten av 1970-tallet. Allerede da ble det spådd at dette var «skøytesportens fremtid». Den samme spådommen ble gjentatt da kortbaneløp ble olympisk idrett i 1988 (demonstrasjon)/1992 (regulære øvelser). Kortbaneløp utkonkurrerte imidlertid ikke hurtigløp, hverken hos publikum eller media (tross regelrett «hype» i en periode). Den har ikke noe sted oppnådd noe i nærheten av den populariteten hurtigløp har i
«kjerneområdet» (Nederland, og i varierende grad Norge). Størst medieoppmerksomhet fikk kortbaneløp som raritet, etter Bradbury-episoden i OL-02. Noe internasjonaliseringen av kortbanesporten har gjort, er imidlertid å utslette hurtigløp i enkelte områder, som Storbritannia og Australia (der 400-metersbaner mangler) og Frankrike (der 400-metersbanene ble nedlagt på 90-tallet).

Blant de mislykkede «fornyelsene» av hurtigløpssporten må også nevnes «supersprint». Kortere sprintløp ble arragert i Norden på begynnelsen av 80-tallet, men slo ikke an verken her eller utenlands, og ble snart droppet. Riktignok arrangeres slike konkurranser sporadisk i Nederland (der kortløpstradisjonene er urgamle) og Tyskland, men sjelden med topp-deltagelse. At slike konkurranser har bidratt til å øke sportens popularitet vil ingen idag hevde. Imidlertid ble 100-metersløp introdusert i verdenscupen for noen år siden, og umiddelbart foreslått som VM- og OL-øvelse. Men deltagelsen har vært minimal, og publikums- og medieinteressen fraværende. Nå har selv ISUs ellers svært «fornyelsesvennlige» president visstnok erklært
øvelsen som en fiasko.

Den største «fornyelsen» av hurtigløpssporten, har imidlertid vært overgangen fra sammenlagtstevner til enkeltdistanser. Her er faktisk selve grunnlaget for hurtigløpssporten forandret radikalt. Man skal ikke ha snakket med mange frafalne skøytetilhengere for å innse at dette er en av hovedårsakene til synkende popularitet. «Tallmagien» var, og er, selve drivkraften for skøyteinteressen. Slik den, i parentes bemerket, er i interessen for andre tradisjonelle idretten – som fotball i Europa og baseball i Amerika. Spenningen ved en 10.000-meter på skøyter, ligger ikke minst i hvilken betydning løpsresultatet får for poengsum og sammenlagtplassering. Hverken
enkeltstående 10.000 meter eller en jaktstart kan tilby denne typen spenning. Motivet for denne radikale forandringen var å utbre sporten til nye områder. Men 20 sesonger med Verdenscup og 10 med enkeltdistanse-VM har ikke frembragt nye topp-nasjoner, og de beste allrounderne forsyner seg fortsatt grådigst av premiefatet.

Hurtigløpssporten har altså gjennomgått store forandringer, uten at det har ført til økt popularitet. For oss «tradisjonalister» er ikke dette noen stor overraskelse. Som Vidar Stenberg påpeker, må en vellykket utvikling av en idrett basere seg på denne idrettens særpreg. Målgruppen må aldri bli de som i utgangspunktet ikke forstår konseptet, men de som setter pris på nettopp denne idrettens egenart. For hurtigløpssporten betyr dette, dessverre, først og fremst å vinne tilbake det publikum den har tapt gjennom 25 års rot.

Sammenligningen med skiskyting, som i media for tiden betraktes som suksess nr. 1 (noe som rent faktisk kan diskuteres!), feiler på to fronter. For det første har skøyter og skiskyting helt ulike forutsetninger, som henholdsvis en svært hurtig baneidrett med relativt korte distanser, og en terrengidrett med lange distanser og kombinasjon av to helt ulike øvelser (skiløping og skyting). For det andre er skøyter en gammel idrett med etablerte tradisjoner og en stor gruppe potensielle tilhengere med helt spesielle preferanser, mens skiskyting er en ny idrett (først fast etablert på 1960-tallet) uten noe stort publikum fra begynnelsen av. I tillegg vil jeg faktisk hevde at hurtigløp er den av disse to idrettene som har gjennomgått de fleste og største forandringene (henholdsvis stadige forsøk på å innføre nye øvelser og forandring av regler, og den forandringen av selve idrettens konsept som ligger i overgangen fra sammenlagt til enkeltdistanser som «normalformat»). Dessuten har de forandringene som er gjennomført i skiskyting, alle paralleller og tradisjon i idretter det er nærliggende å sammenligne med, mens skøytesportens gjennomførte, forkastede og stadig på nytt foreslåtte «fornyelse» har forbilder innenfor idretter med helt andre tradisjoner eller særpreg.

I stedet for å sammenligne med «oppkomlinger» som skiskyting, burde skøytesporten se til etablerte idretter som har beholdt populariteten gjennom lengre tid. Her er det nettopp dyrking av særpreg og respekt for tradisjon som gjelder. Hadde fotballfolket tenkt som skøytefolket og deres velmenende «hjelpere» i og utenfor media, ville de forlengst ha erstattet serien med en håndfull enkeltstående kamper, arrangert de innledende cup-rundene to og to som five-a-side på tvers av banen, og diskutert å erstatte annen omgang med straffespark-konkurranse. Pluss, naturligvis, at offside-reglene ville bli forandret mellom hver sesong...