Debatt

Utbredelse og medier

Av Terje Bård Hansen - 2007-03-23

Arild Gjerdes tall for deltagelse og prestasjonsnivå er interessante. Som all statistikk gir den ett av flere mulige bilder. For eksempel ville mye sett annerledes ut om man talte lengste distanse i stedet for korteste. Om en slik statistikk ville gitt et riktigere bilde, er
naturligvis en ganske annen sak...

Viktigere er det at Gjerdes tall og analyser usynliggjør en ting: At det knapt har kommet til nye skøytenasjoner på toppnivå siden tidlig etterkrigstid – når man unntar de nye statene som oppsto av gamle imperier med oppløsningen av Sovjetunionen.

I farten kan jeg bare komme på tre nasjoner som har stilt habile løpere i internasjonale seniormesterskap de siste 10–15 årene, som ikke også deltok på 1950-tallet: Romania, Portugal og New Zealand. For de to siste landenes vedkommende dreide det seg om enkeltløpere, som ikke ble etterfulgt av andre da de la opp.

Til gjengjeld har enkelte land som tidligere deltok jevnlig, forsvunnet. I noen tilfeller (Storbritannia, Australia, en tid også Frankrike) var det konkurransen fra kortbaneløp som rammet; i andre var det nye kvalifiseringskrav for internasjonale konkurranser som
gjorde fortsatt satsning på hurtigløp lite interessant for de nasjonale forbundene.

Vi som er litt eldre, husker for eksempel at Mongolia alltid stilte løpere i OL. Med strenge kvalifiseringskrav, ikke bare i OL og VM, men etter hvert også i det før vidåpne Junior-VM, er slike land i realiteten borte fra internasjonal skøytesport. Vi kan ikke forvente
at disse landene skal bruke ressurser på å bygge opp løpere hjemme, med sikte på fremtidig OL- og VM-deltagelse. Prestisjen og oppmerksomheten som følger av mesterskapsdeltagelse, er drivkraften som motiverer satsningen underveis. Håpet om en mulig, men fjern deltagelse er ikke gyldig motivasjon i land der disse stevnene ikke
er allment kjent. Det blir som å tro at Norges Idrettsforbund skulle bygge opp et landslag i cricket, uten å vite om laget noen gang fikk delta i en internasjonal turnering.

Nå stenges også Verdenscupen. Når «globaliseringen» de siste årene har gjort det aktuelt for løpere (ofte med rulleskøytebakgrunn) fra «ikke-skøytende» land å forsøke seg på hurtigløp, står de oftest igjen med testløp og lokale stevner i «vertslandet» som eneste konkurransetilbud. Ikke nettopp den beste måten å oppmuntre nye aktører på. Skal hurtigløpssporten vokse, må både de nest beste fra de etablerte skøytelandene, og eventuelle talenter fra nye land, få et tilbud om konkurranser på internasjonalt nivå. Disse konkurransene må ha et visst minimum av prestisje og medieoppmerksomhet, om løperne skal kunne skaffe seg den støtten – fra forbund eller private sponsorer – som kreves for å nå et internasjonalt elitenivå.

Så over til punkt to i overskriften:

Vi har diskutert mediedekning med utgangspunkt i et oversiktlig norsk mediebilde. Internasjonalt er bildet et helt annet: Få land har i dag TV og radio av «public service»-typen, slik vi kjenner det fra Norge. Mediebildet er langt mer broket. Større land har nisje-medier, som lokalt er små i forhold til de store, men som kan ha atskillig større
publikum enn NRK eller TV2. Og ikke minst er Internett i ferd med å etablere seg som en viktig informasjonskanal, på tvers av alle landegrenser.

I dag er det vel bare Nederland, Norge og Tyskland som har noenlunde regelmessige TV-overføringer fra skøyteløp. På det internasjonale diskusjonsforumet for skøytesport er det kommet forslag om å etablere en Internett-«kringkaster» for hurtigløp, der interesserte også fra andre land kan følge med på de viktigste stevnene mens de skjer.
Teknisk er det ingen problemer med å få dette til med relativt små midler (de store og dyre løsningene som oftest velges av TV- selskapene, er knapt nok bedre, og ofte mer kompliserte for brukeren, enn de åpne, rimelige eller gratis løsningene som finnes). Bøygen er TV-selskaper og rettigheter. Her må både ISU og nasjonale forbund trå
til, om noe skal skje. Det må være mulig å forhandle seg frem til en rimelig avtale om internasjonal web-publisering, så lenge dette ikke fratar rettighetshaverne muligheten til å tjene penger. Kanskje er det til og med et argument, at gratis web-publisering idag kan føre til større interesse for kjøp av programmer senere.

En av de tingene som bidro til nedgangen i skøyteinteressen i Norge, var at avisene ikke lenger trykket resultatlister. I dag er Internett (takket være innsats både fra private, arrangører og nasjonale forbund) en kilde til resultater og statistikk man tidligere bare
kunne drømme om. Det begynner også dukke opp sider med reportasjer og kommentarer. Men mange muligheter er fortsatt uutnyttet. Når vi diskuterer skøyter og medier, bør vi ikke glemme det store, internasjonale potensialet som ligger i Internett.