Debatt

Hall til hverdag eller fest?

Av Terje Bård Hansen | 2007-04-08

Når jeg for en gangs skyld er enig med Henning Hagelund, er det nesten betryggende at Erik Bøkko fortsatt yter motstand...

Jeg har aldri fått anledning til å være med på folkefesten i Heerenveen. Mine mesterskapserfaringer i dette århundret skriver seg fra Hamar og Göteborg. Sistnevnte by har forvist skøytesporten til en bortgjemt plass langt utenfor folkeskikken, har ikke en fullverdig hall, og skal ikke diskuteres her.

Ved et mesterskap på Hamar er alle hotellplasser i utgangspunktet beslaglagt av arrangørene. Annen innkvartering er i praksis forbeholdt organiserte grupper. Innkvartering utenfor Hamar by er bare aktuelt for dem med privatbil eller organisert transport. Det nærmeste, ledige hotellrommet jeg selv har funnet før et Hamar-mesterskap, lå på Gjøvik. Er man avhengig av kollektivtransport, er det da faktisk like greit å ta toget til og fra Oslo.

De som reiser i grupper, har det sikkert fint sammen, uansett om de må forlate Hamar umiddelbart etter stevneslutt. Vi innbarka individualister skulle gjerne brukt et skøytemesterskap til å treffe gamle og nye venner blant publikum. Når disse blir busset til og fra arenaen fra utenbys innkvarteringssteder, er muligheten til dette begrenset. Og selv for de som kan bli igjen i byen etter at løpene er over, er de sosiale mulighetene begrenset av småbyens altfor få serveringssteder. «Øltelt» og lignende som er blitt foreslått, vil neppe løse problemene – slike tiltak har begrenset kapasitet, og blir ofte forbeholdt en lukket krets.

Publikumspotensialet til et skøytemesterskap i en småby som Hamar (kanskje gjelder det også Heerenveen) begrenses med andre ord til organiserte grupper, med sitt eget opplegg for «after skating»-aktiviteter. Dette er kanskje greit nok for arrangørene, så lenge hallen ikke rommer flere folk enn man kan busse inn med nederlandske reiseselskaper og norske supportergrupper. Når et stevne ikke er utsolgt, slik tilfellet var med årets sprint-VM, blir imidlertid mangelen på fleksibilitet et problem. Her kunne en større by som Oslo tilby ledige hotellrom på kort varsel, et kollektivt transportnett som gjorde det lettere å reise til og fra på dagsbasis – og ikke minst et uteliv som gjør det mulig å treffe andre skøytevenner uten komplisert planlegging. En internasjonal skøytehall i Oslo ville, med andre ord, gjøre det praktisk mulig å gjenoppbygge skøytemesterskapene som en folke- og publikumsfest – mens forholdene på Hamar begrenser mulighetene til en opprettholdelse av status quo.

Bøkko kommenterer ikke potensialet for rekruttering og talentutvikling. Her gjøres jo det viktigste arbeidet idag ute i distriktene. Men dermed er det ikke sagt at dette er tilstrekkelig. Hva når de lokale talentene er ferdige med videregående, og kanskje ønkser å kombinere skøyteløpingen med videre utdannelse? En skøytehall på toppnivå i umiddelbar nærhet av landets største utdanningsinsititusjoner betyr ikke automatisk et løft for norsk skøytesport – men det betyr definitivt et potensiale for utvikling, der dagens situasjon er preget av begrensninger i form av reisetid mellom trenings-, konkurranse-, bo- og studiesteder. Et «nasjonalanlegg» ville kanskje også gjøre idretten interessant igjen for hovedstadens egen ungdom.

Når skiidretten mener det er forsvarlig med internasjonale anlegg fire steder i landet, burde skøytesporten kunne vurdere to (jeg utelukker altså at det er mulig å drive et «nasjonalanlegg» for hurtigløp i Tromsø). Men blir det nødvendig å velge, er Oslo et langt bedre alternativ enn småbyen Hamar.