Debatt

Mer å lære av friidrettsforbundet

Av Terje Bård Hansen | 2007-07-30

Morten Henriksen oppfordret 22.07. NSF til å ære av friidrettsforbundet. Den oppfordringen slutter jeg meg til. Imidlertid vil jeg påpeke to sider ved friidrettsforbundets erfaringer som ikke kom helt klart frem i Henriksens referat av
Aftenpostens artikkelserie:

For det første: At både friidretten og andre deler av norsk idrett mislyktes i å opprettholde både bredde og topp etter suksessen på 90-tallet, har en hva man kan kalle «politisk» side med i alle fall to klare uttrykk: Det ble en selvfølge at det var de individuelle utøverne som skulle nyte de økonomiske fruktene av suksessen – ikke
fellesskapet. Dermed ble «ressursene» konsentrert om et fåtall stjerner. Samtidig forlot idretten idéen om bred representasjon internasjonalt, til fordel for spissing av eliten. Dermed ble det bare et fåtall stjerner som kunne regne med å få delta i større stevner.

For det andre: At man ikke kan regne med gratis «synergieffekter» av målrettet satsning. Friidrettsforbundet valgte å bruke det meste av ressursene på jenter. Det har gitt resultater i form av kvinnemedaljer i ungdomsmesterskapene – men det har ikke bragt en eneste gutt i nærheten av den internasjonale toppen.

Den norske idrettssuksessen på 90-tallet var et resultat av at det ble sprøytet penger inn i utviklingen av både nye og etablerte idrettstalenter, og at de nye talentene fikk prøve seg i internasjonal sammenheng på et tidlig stadium av karrieren. Penger
betyr lite i seg selv, men alt når det gjelder å gi utøverne gode trenere og andre støttepersoner, reiser til trening og konkurranse, og rimelige levekår. Muligheter til internasjonal deltagelse gir motivasjon, og deltagelsen i seg selv erfaring som er en viktig del av utviklingen mot toppnivå. Få utøvere lykkes i sitt første mesterskap; få fortsetter toppsatsningen i årevis om muligheten til internasjonal deltagelse synes utopisk.

Begge erfaringer er blitt glemt i løpet av det siste tiåret. Men man kunne også si at glemselen er villet; at den er et resultat av den elitistiske ideologien som har rådet i Olympiatoppen og mange av særforbundene.

Derfor er det spesielt gledelig at friidrettsforbundet ikke bare har innsett at satsning på etablerte stjerner ikke er nok, men at de også ser ut til å trosse rådene fra toppidrettens «establishment» og sende sine unge talenter til VM så sant de er kvalifisert etter internasjonale regler.

Jeg håper at skøyteforbundet tar lærdom av alle de erfaringene friidrettsforbundet har gjort.