DebattRugsveens nesetippHenning Rugsveen representerer nok utbredte synspunkter i norske medier, når han kritiserer Norgescup-stevnet på Hamar. Det han ikke ser, er at norske mediefolk nok er like fokuserte på egen nesetipp som skøytefolket. Som Henriksen og Hagelund har påpekt, er Norgescupen i praksis det eneste konkurransetilbudet for voksne skøyteløpere i Norge, og veteranparene utgjør en svært liten del av stevnene. Og om man ser mange deltagere som et problem, er dette et problem som bare eksisterer på Hamar. Rugsveen er heller ikke den første til å kritisere
veteranene for at de går løp, i stedet for å bidra til organisering og
drift. Men så vidt jeg vet, er flere av de aktive veteranene også trenere og
lagledere. Om man nekter dem å starte, ville jeg tro at motivasjonen Slike hensyn er selvfølgelig irrelevante fra Rugsveens journalistperspektiv. Som de fleste journalister ønsker han en begivenhet som er oversiktiglig, lett fattbar og raskt unnagjort. Slike begivenheter mener han å finne i en rekke andre idretter. Men fremstillingen hans er perspektivløst på flere måter. For å ta det siste først: Oddvar Brå deltok i NM på ski til han var langt oppe i veteranalderen – og deltagelsen ble feiret av media hver gang... Også idag deltar «gamle og avdankede» løpere i ski-NM – og flere er blitt intervjuet av entusiastiske reportere. Noe som skiller skøytesporten fra andre idretter, er den
ekstreme målbarheten. Noen sekunders forskjell på første- og sistemann
virker dramatisk. I langrenn kan terreng og føreforhold gi store
tidsforskjeller, også blant de aller beste. Derfor synes det ikke I lagidretter er forskjellene enda mindre synlige. Når et eliteserielag møter en «askeladd» i fotballcupen, kjører de ikke på for fullt og vinner 20-0 – de tar det med ro og sikrer seieren. Man skal imidlertid ikke svært langt ned i seriesystemet for å finne et sportslig nivå som ligger under skøytesportens veteraner. Det samme kan være tilfellet svært nær norsktoppen i enkelte andre ballidretter. Så langt i denne diskusjon kan det virke som om
skøytesporten må velge mellom hensynet til løperne og hensynet til publikum.
Det er imidlertid ikke fullt så enkelt. For eksempel har man også valget
mellom å fri til et generelt, ikke spesielt interessert publikum (media
medregnet), eller å satse på de spesielt interesserte. Mange Det er få idretter, og et lite utvalg stevnetyper innenfor hver idrett, som trekker publikum i Norge i dag. Og selv om skøyter er en gammel publikumsidrett, har ikke alltid tribunene vært fulle ved enhver anledning. Jeg er gammel nok til å huske storhetstiden på 70-tallet, da Bislett var stappfullt til EM og VM. Men nettopp i denne perioden sto jeg ofte mer eller mindre alene på tribunen under nasjonale stevner. Hvordan et idrettsstevne presenteres i media har forøvrig ofte lite med hva som skjer på arenaen å gjøre. Jeg har vært på ishockeykamp der lite eller ingenting skjedde, og et fåtallig publikum (flest sponsorgjester som meg) så ut til å kjede seg – likefullt ble kampen fremstilt som en forrykende thriller i avisene dagen etter. På TV blir lange stevner redigerte til en serie dramatiske høydepunkter, eller samsendte med andre stevner slik at det stadig skjer noe på skjermen. Mange sportssendinger inneholder mer av utøverpresentasjoner og historiske tilbakeblikk enn «live» prestasjoner. Idretter er ulike og tiltrekker seg ulike typer
interesserte. Hurtigløpssporten tiltrekker seg tradisjonelt heller folk som
er opptatt av tider, poengsummer og statistikk, enn av «action». Vannepauser
og «buljongpar» har vært kjærkomne muligheter til å ajourføre tallene og
diskutere med sidemannen på tribunen. «Dårlige» løpere har ofte vært blant
publikumsfavorittene. Både «tallmagien» og bredden i deltagernivået er
redusert de siste tiårene. Når idretten har mistet oppslutning, er det ikke
gitt at økt «medievennlighet» og
|
(c) Skøytesport 2012 |
Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.