Debatt

Perspektiver, tross alt

Av Terje Bård Hansen | 2007-10-12

De siste innleggene i NC-debatten tyder heldigvis på at refleksjon og perspektiver ikke er helt fraværende. Selv Rugsveen ser at fravær av toppløpere og lokale favoritter er et større problemet for Norgescupen enn en håndfull veteranpar.

Han bommer imidlertid fortsatt på skiven når han bruker klisjeen «menighet» om skøyteentusiastene, for å antyde at de (vi) er i utakt med resten av verden. Saken er jo at alle idrettsentusiaster i bunn og grunn har et «religiøst» forhold til sporten sin. De idrettene som har suksess over lengre tid, har det nettopp fordi forbund, klubber
og arrangører vet å spille på fansens sans for tradisjoner. Idretter som mangler en trofast «menighet», visner bort med manglende prestasjoner. Skøyter har overlevd et helt tiår med mager medaljehøst, takket være sine «troende». Når vi unntar fotball, er
det faktisk få idretter som kan måle seg med skøytesportens TV-seertall for stevner uten norske medaljesjanser – og ingen som har gjort det over lengre tid.

Den norske «skøytemenigheten» har fått mye juling gjennom to tiår, og snakker du med en frafallen får du snart vite at det ikke er mangel på «fornyelse» som har fått dem til å miste troen, men de mange forandringene. Det er ikke slik at skøytesporten «henger fast» i arrangementsformer fra 60-og 70-tallet – sporten er faktisk knapt til å kjenne igjen siden den gang. I motsetning til f.eks. fotball, som knapt har sett andre forandringer enn at seiersbonusen er økt fra 2 til 3 poeng.

Publikum på stevner er en ganske annen sak. Jon Gauslaa har rett i at det er håpløst å tro på publikumstilstrømning til nasjonale stevner. Slike stevner har ikke hatt publikum å snakke om i de 35 årene jeg har fulgt sporten. Verken færre deltagere eller deling i A- og B-grupper vil gjøre stevnene mer attraktive – begge deler er gjennomført i Verdenscupen, uten at dette har hatt positiv effekt på publikumstallene.

Morten Henriksen har et svært godt poeng: Med puljedeling vil det nødvendigvis bli flere og lengre pauser i arrangementet. De tilskuerne som tross alt møter opp, kommer for å se skøyteløp; ikke pauser. I Verdenscupen fører puljedelingen til at det nærmest dreier
seg om to separate stevner. Det er kanskje OK for de få lokale blant publikum å kunne stikke innom og få med seg A-gruppene. For de tilreisende – som er i flertall blant publikum på Hamar – er denne arrangementsformen kjedelig: Stevnet er en begivenhet man har lagt ned tid og penger for å se, og man ønsker en hel dag med skøytefest.
Den lange pausen er dødtid som i praksis blir et argument for ikke å ta turen.

Skal man drømme om et større publikum på nasjonale stevner – noe som i dag knapt finnes utenom lagidrettene, med deres tradisjoner for lokalpatriotisme og klubblojalitet – er det bare én ting som gjelder: Norske triumfer internasjonalt, stjerner som deltar i nasjonale stevner, og lokale favoritter. Norge mangler de internasjonale triumfene, landslagsløperne starter bare sporadisk på hjemmebane, og få klubber makter å opprettholde et toppmiljø over lengre tid.

Dermed kommer vi til det virkelige problemet (som Gauslaa såvidt berører): Siden 90-tallet har Norge opplevd et massivt frafall av skøyteløpere. Bare i år har to toppsprintere lagt opp uten å ha nådd sitt åpenbare potensiale. De siste årene har flere store talenter
forsvunnet før de er ferdige med juniorklassen. Det blir for lettvint å gjøre dette til et spørsmål om personlige valg. Motivasjon er et sosialt fenomen; det har med «kultur» og «ideologi» i miljøet å gjøre. I andre idretter ser vi at utøvere gjør comeback etter
comeback etter sykdom, skader eller skuffelser. Når så mange skøyteløpere legger opp etter et par sesongers stagnasjon, er det åpenbart at noe er galt med den mentale delen av treningsarbeidet.

Desto større grunn til å sette pris på veteranene, enten de er «evige mosjonister» eller tidligere toppløpere: De viser at det er mulig å forbedre seg, selv etter mange år i gamet.