Debatt

Norge som idretts- og skøytenasjon

Av Ben Henry Pedersen - 2008-02-02

Norge er og har vært lite villig til å lære av andre nasjoner med hensyn til idrett og rammer. Der Norge profilerer idretten som en del av samfunnet, fungerer den internasjonale idretten som en delvis integrert, men mer eller mindre selvstendig, økonomisk del. Slik norsk idrett administreres, med sterke bånd og økonomiske betingelser, er Norges Idrettsforbund som største ”foretak”, landets største, men som budsjettmessig ikke stemmer i forhold til medlemsmassen. Vi opplever et ambivalent forhold mellom stat, nasjon og idrett. Statens økte bevilgninger til idretten hører ikke med i denne artikkelen - heller ikke Norge som en framtidig markedsorientert økonomisk nasjon, uansett drift og ideologi. Det er all mulig grunn til å etterspørre statsgarantier alternativt skape rammer for at idretten styrer eget hus.

Generelt - idrettspolitikk
Mange, ikke minst debattanter på denne debattsiden, har råket ut for en slags nasjonal erfart villfarelse som om at idretten lever alene, uten hensyn til andre sider av samfunnet. Dette er merkelig fordi vi har vært igjennom en nasjonal og internasjonal tid og prosess, både sportslig og samfunnsmessig og mediert: Eksempler som at Norge ikke ville gå vekk fra klassisk langrenn og at Bokløv var ”fy”, er det mange av. Kortbane, rulleskøyter og sprint snakker ikke hurtigløpsidretten mye om. Som et eksempel ble det på Norges Idrettsforbunds hjemmeside kun fortalt om hvem som ble uttatt til sprint-VM 08 og ingenting mer. Foran WC i Vikingskipet i januar ble det derimot skrevet mange tekster, internt og mediert eksternt. Både NSF og media så ut til å være enig i viktigheten om et visst forhold. Det er sterkt betenkelig at ikke idretten selv er mer rettet mot skøytesprint. Totalt avslører en slik holdning mye implisitt. Det skal bli interessant å følge med fram mot allround VM, hvor Norges beste fra sprint VM også er landets beste totalt.

Spesielt – om media – og syn og synsing
For dem som ennå ikke har observert og skjønt idrettens profiler; det er én samfunns- og sportslig – og én mediert. Det nytter med andre ord IKKE å se på én side, som å kreve ”mer skøyter”, ”lengre stevner og flere utøvere” en liten idrett kan kreve. Å kreve en skøytehall som mange krever uten ekstern og politisk støtte, er per definisjon verdiskapt lik null. Prosessen krever altså flere tilganger. Medias oppgave er for eksempel ikke å tviholde på noe som ikke finnes. NRK, som eneste medium med et snev av ”public service” og den eneste nesten ikke-kommersielle kanalen, gir i overflod av hva vi kan forvente av en idrett som verken kan måle seg ift. antall utøvere og/eller i konkurranse med andre idretter, både nasjonalt og internasjonalt. Situasjonen er faktisk slik at særidretten hurtigløp ”dessverre” konkurrerer med og mot andre og nye idrettsgrener, vi kan like det eller ikke, men hurtigløp på skøyter er ikke like attraktiv, lenger. Det skyldes både konkurransen mot andre idretter, et forhold som relateres i nasjonal bredde og internasjonale prestasjoner og så langt, hvordan stat og departement velger å budsjettere norsk idrett. Disse preferansene bidrar på ingen måte til å opprettholde nasjonal agenda og/eller forsvarer et krav om at media skal re-presentere (gjengi). I denne dagsordenen hører med problemstillingen om hurtigløp på skøyter fortsatt er en nasjonalidrett eller ikke.