Debatt

«I'm sorry»

Av Ben Henry Pedersen - 2008-04-28

Har omsider skøyteforbundets lave terskel for intern-ekstern relasjon skapt bølger? Er det virkelig mulig at en landslagstrener, underlagt en sportssjef og utviklingssjef, hva aktiv administrasjon angår, kan uttale seg i det offentlige rommet; at de som har forlatt landslagsgruppa, ikke er velkommen tilbake? Det er per def. mulig, for det har jo skjedd…

Andre problemstillinger er kanskje mer relevant: er trenerens stilling så til de grader statisk at han kan tillate seg, på tvers av sosial praksis og vanlig høflighet, å si hva som helst? Er det sosiale problemet rettet mot hegemoni? Eller er det knyttet til ”underliggende” ideologier, som småpenger og kjønnsspørsmål? Det er ikke så lenge siden vi hadde en LO-sak som via media smuldret ut i et spørsmål om kjønn og en misforstått kategori for realitet. Hadde landslagstreneren også vært et kvinnekjønn, er det ikke noen garanti for at media hadde behandlet dette som et kjønnsspørsmål og ikke om hegemoni. Her er det snakk om uttalelsesrett og en viss grad av autoritet. Hva som aksepteres skal ikke være opp til media. At ikke forbundet kan uttrykke meninger er noe som henger sammen med en viss autoritet. Likevel er det absolutt postmoderne både å konkretisere internt og ekstern, informasjon og mening.

Det er på tide at andre, overordnet Mueller, bokstavelig tar ordet og legitimerer NSFs holdning. Forholdet mellom landslagstreneren og støttegruppa som også skal fungere administrativt, blir noe vag.