Debatt
Oslo - Trondheim - Tromsø 2018
Av Ben Henry Pedersen - 2008-10-04
Interessen for et Tromsø-OL er blitt enda mer splittet og
delt i et før og etter kvalitetssikringen. Måten Trondheim og Tromsø har
jobbet i kulissene fortjener strykkarakter. Ingen oppnår noe med en slik
skjult informasjon som ’kandidatene’ har felles. For Tromsøs del er dette på
kanten av info-manipulasjon med falske kort og svindel.
Statsgaranti i en doblet størrelsesorden ser alle blir for drøyt. Foreløpig
har vi bare ”kvalitetsikrers” syn for sagn. Ingen bør hive av seg nisselua,
slik som ”kulturministeren” gjorde på pressekonferansen, selv om jeg er
rimelig sikker på at han var kjent med innholdet i rapporten på forhånd.
Slett show igjen fra Giske som sikkert ville gjort seg bedre som
”rockeminister”.
Den (idretts)politiske koplingen med eksterne idrettadministrative topper,
en utenriksminister og en avsatt statsråd er å takke for at ikke Norge blir
arrangør. Faktisk bidro disse til å velte hele prosjektet, stikk motsatt av
all intensjon. Hadde ikke ex-kommunalministeren involvert seg på denne
illojale måten, ville hele Norge, med unntak av noen ’innagerende’
nordlendinger, gått inn for Oslo/Lillehammer som det eneste fornuftige
alternativet.
Rutinen – et døvt og dødt skøyteforbund
Skipresident Sverre Seeberg går ut i media og uttrykker pessimisme mht. et
Trømsø-OL. En åpenhjertig uttalelse. Men skiforbundet er heller ikke den
store taperen i dette bildet med sin solide, bevilgende økonomi som
inkluderer en drømmetilværelse mht. anlegg. Atskillig verre er det med
skøytesporten – forbundet og alle blindgjengere som holder til på Ullevaal
som deltar med en total mangel i media. Når så eller hørte vi sist en
offentlig og mediert uttalelse fra forbundet? Det virker som om de jobber og
går inn for anonymitet. Det blir det ikke mye kreativitet ut av. Bortsett
fra skiforbundet og fotballforbundet, som har skjønt dette med informasjon
og kommunikasjon, deler skøyteforbundet den tause ideologi med mange andre
idretter.
”Vinteridrettene går for Tromsø”
Denne offentlige uttalelsen er det eneste skøyteforbundet har stilt seg bak
ifm OL-spørsmålet, og på oppfordring av media. Det ville vært høyst
urettferdig å beskylde forbundet for å være progressiv og radikal. Et
moteord; ’innovativ’, - jeg slenger på’ proaktiv’, så har vi alt hva Norges
Skøyteforbund verken er eller bidrar med. Slik er forbundet en sikker taper,
og som gjenspeiles godt i enkelte kretser og klubber. Optimisme skal de
tydeligvis ha seg frabedt. Den forsvant (heldigvis) med Finn Aamodt...
Utslagsgivende er at Norges eneste all round toppløper har problemer med
økonomien. At de aller fleste lovende juniorløpere i Trondheim har lagt opp,
er et annet godt eksempel. Et tredje; en trøndersk skøyteregion uten løpere
som følge av at Spkl. Falken er ribbet for en hel generasjon løpere.
Nasjonalt er det bra at det skjer en mer positiv holdning andre steder.
Dette halmstrået er det enest forbundet tviholder på mht. rekruttering og på
vegne av sportens framtid som styres av ledere som er mer opptatt av
administrasjon og ledelse enn å dukke ned i sportslige problemstillinger.
Dette er en skam for idretten vår.
Et OL i Tromsø kommer ikke til å skje. Heldigvis, for å bekjentgjøre et
standpunkt. Det er bare så vidt jeg applauderer en idé med utspring i
Trondheim og tar i litt mer ift. Oslo. Trondheim tapte på grunn av det
trøndere generelt er dårlig på: kommunikasjon. Ikke én skøyteklubb visste om
ideen satt i regí av en særdeles lokal-tynn utgave av gutteklubben ’grei’.
De som har lest kronikken min i Adresseavisen vet hva og hvem denne høyst
interne ’klubben’ består av; kamm’raten Marwin å’ nånn’tvilsomt inviterte
vænna. Slik styres nasjonal og skøytesport på kretsnivå, med interne,
lukkete relasjoner, helt eller delvis uten informasjon og sportslig
integritet. Innenfor politiske paradigmer kalles fenomenet maktarroganse. I
skøytesporten må vi legge til ’pengelens maktarroganse’. Inkluderer vi en
trøndersk papir-helt, er bildet fullkomment.
I Midtnorge bor anslagsvis 10 % av landets befolkning, men har gjennom
tidene vært ledende og styrende innen vinter- og nasjonalidrettene ski og
skøyter. Luk ut skisporten – og landsdelen ligger handlingslammet med
brukket rygg. Spør du hva som skjer er svaret ’nothing’ – nettopp fordi det
skjer ’nothing’.
Vestfold og Østlandet utgjør et regelfritak fordi de greier å snakke sammen
og faktisk greier å omgå dette helhetlige nothing. Antall aktive forklarer
sannhetsgehalten i det. At trønderne begår sportslig selvmord på sin måte
bryr forbundet seg lite med. En demokratisk valgt leder ER en demokratisk
valgt leder. Det er idrettens store kontradiksjon.
|