Debatt

Utfordring som vi må og kan løse

Av Hans Dankertsen |   2008-11-14

For en del tiår siden var skøytesporten den mest profilerte vinteridretten i Norge. Radio og TV sendte time etter time, med innlevelse rundt detaljer og teknikk. Hva gikk galt? Hvorfor stoppet det opp?

Det er nok mange faktorer som har spilt inn, men en kan ikke unngå å trekke frem to saker som påvirker det hele. Pressens og det store publikums oppfatning av attraktiviteten på skøytestevner og den heftige sentraliseringstankegangen som har funnet sted i mange tiår. Først vet vi at den genuine skøyteinteressen ikke lenger ”henger i veggene” i landets redaksjoner. Har en et snev av skøytebasill, får man klar melding om ”å legge seg nedpå” til det går over.

Det andre er reisetid og tilrettelegging for dem som bor utenfor de sentrale deler av Østlandet. Skal en overleve som skøyteløper, blir den ytterste konsekvens at en må flytte og med det redusere det totale hjemmemiljøet. Det får store langsiktige konsekvenser for hele sporten.

Når så min klubbkollega Jarle Pedersen tar bladet fra munnen og krever endring, bør en lytte! Han, med flere, krever endring på den arenaen hvor vi i hovedsak skal selge vårt produkt, nemlig selve konkurransen. Mann mot mann. Kvinne mot kvinne. Duellen og klokken. Vi vet at dette er en kjempeflott idrett, men vi må stille spørsmålet om hvor attraktivt er det å gå på skøytestevner ut i fra dagens og fremtidens krav?

Hvem skal gå og hvor lenge skal det vare? Skøyter er en super mosjonsidrett for alle aldre, men en kan ikke gå i samme stevne, alle som vil. Skal vi videreutvikle og spre vår idrett til det den fortjener, må vi tenke hele landet og se muligheter og sette noen tydelige begrensninger.

Vi vet også at nasjonalanlegget vårt fremstår svært lite attraktivt og ikke minst dyrt i løpsdrift, som gjør at arrangørene må ta med flere løpere enn ønsket, for å få det til å henge sammen økonomisk. Den dagen det kommer flere anlegg, vil noe måtte slukke lyset i Vikingskipet, eller det vil resultere i ny giv rundt Mjøsas stolthet.

Hadde jeg som utenforstående, kun lest resultatlisten fra sist norgescup for de unge fremadstormende, uten noe forkunnskap om treningsmengde og nedlagte timer, hadde jeg vært like undrende som en ”litt interessert” journalist var overfor meg denne uken. Sitat: ”Så resultatlisten, og det var mange supre tider av løpene, men det må ha vært et lagdrygt stevne med så utrolig stor forskjell på nivå og antall deltagere og tider på 5000m som hører historien til?” Jeg svarte så godt jeg kunne. Søndagens stevne tok 7 timer og løperne var hjemme i Bergen kl.0200. Da kom det kontant: ” Jeg er glad jeg ikke var der, men hvordan takler løpene og foreldre så lange stevner og så mye reising? Det må jo gå utover skolen, eller er de supermennesker?” Jeg satt med ”lygekryss” på fingre og tær, og sa det går greit det.
Så kom det ironisk fra ham. ”Kjøper jeg skøyter og melder meg inn i klubben i neste uke, kan jeg få være dere på neste norgescup i Vikingskipet?” Jeg lo det vekk og fikk samtalen over på noe annet.

Da hadde jeg plutselig fått tre faktorer som har spilt inn rundt manglende utvikling: Pressens ofte helt riktige oppfatning av unødvendige lange skøytestevner, den heftige sentraliserings-tankegangen og at jeg vet han ikke får tak i lengdeløpskøyter, utenom postordre, de fleste plasser i landet.

Til slutt vil jeg be Terje Bård Hansen vise mer respekt for Jarle Pedersen og det arbeidet han og mange andre trenere og ledere gjør. Jeg vet at Jarle P. brukte 16 timer i bil og 19 timer i Vikingskipet fra fredag til natt til mandag. Alt dette for barn og unge.