Debatt

Positive ringvirkninger

Av Henning Hagelund  |   2008-10-06

Det er med en viss interesse jeg observerer argumentasjonen for hvorfor vinterlekene i 2018 skal legges til Tromsø eller Norge for den slags skyld. At dette gjøres til en diskusjon om et motsetningsforhold nord-sør, by-land hvor Oslos nikkersadel viser seg som de dårlige taperne som tar igjen for nederlaget fra avstemningen om hvem som skulle være Norges søkerby for et evt. OL blir ynkelig. At Tove Paule, som leder for all idrett i Norge skal kunne tillate seg å vise et nyansert syn i saken, synes jeg er helt på sin plass slev om dette ikke nødvendigvis favoriserer Tromsø. At Oslos ordfører Erling Lae sier at dersom idretten ønsker det så er Oslo klar for å søke ved en senere anledning er på sin plass. Det han sier er at man er beredt til å søke dersom idretten vil det og da må det skje i et åpent, ærlig spill, ikke som det man har vært vitne til i prosessen om 2018. At mange av de svakheten Martinsen utvalget pekte på ved Tromsø nå blir bekreftet i rapporten fra Veritas viser at valget ikke skjedde ut fra prinsippet om at den beste kandidaten skulle vinne, men at den var forhåndsutpekt.

Vi har nå vært igjennom en interessant og viktig diskusjon rundt NSF sin strategi mot oppfyllelse an visjon om å skape små og store mestere. I denne strategien er anlegg og rekruttering viktige og bærende elementer. Det er her mitt sterke engasjement for valg av søkerkandidat kommer inn. Jeg mener, og som jeg føler at jeg også får bekreftet av flere og flere sakkyndige, er at effekten av å arrangere OL er marginal både med hensyn på rekruttering, etterbruk og evt. oppmerksomhet utover de få dagene arrangementet varer. Er det et nytt storanlegg i Tromsø som skal bringe skøytesporten fremgang i Nord-Norge eller er det bygging av en rekke mindre anlegg spredd over hele landsdelen? Fokuset bør dreies bort fra OL 2018-diskusjonen og inn mot hvordan vi skal sikre flest mulige anlegg for allsidig skøyteutfoldelse over hele Norge. Det er mangelen på isflater generelt som er en av våre hovedutfordringer, ikke kampen for de olympiske vinterleker. Personlig tror jeg det beste for en smal idrett som tross alt skøyer er vil være at flest mulig av de kommende OL arrangeres i sentrale deler av Europa, USA og Asia. På den måten vil man få opp en bredde i interessen for skøyter utenfor Norges grenser som igjen vil påvirke sportens utbredelse på en positiv måte. Jeg tror at den største utfordringen vi står overfor er de individuelle idretters overlevelsesevne i kamp mot de dominerende lagidrettene.

At Norge som et rikt land skal fra tid til annen stå som vertskap for de store idrettsbegivenheter ser jeg som en selvfølge, men om det skal skje så tidlig etter 1994 som i 2018 er jeg mer tvilende til Hvis så, må vi se på hvor dette kan gjøres med størst effekt for norsk idrett og da må etterbruk av anlegg være en viktig faktor. Det eneste stedet i Norge hvor man få et fornuftig etterbruk av en skøyehall med olympisk standard er i Oslo. Det var så synd at man ikke fikk gjennomslag for dette i 1994. Vi er ikke tjent med et anlegg på Hamar som kun er tilgjengelig for skøyteidretten 90 døgn i året. At man da også fra forbundsgruppen side velger å legge seg i Inzell i stedet for å benytte Vikingskipet når det er tilgjengelig, er et sterkt signal til HOA om å fortsette å arrangere popkonserter i stedet for å holde det åpent for skøytefolket. Man får som fortjent.