Skøytesport - toppbanner Toppbanner Skøytesport
  Artikler/reportasjer    Arkiv    Debatt    Om oss    Tilbakemeldinger   

Debatt

«Mindretallets revansj»...
– amatørenes teater

Tromsø vant avstemningen om å være norsk søkerby for vinter-OL 2018 med knappest mulig margin: visepresidentens dobbelstemme. Han var settepresident for anledningen siden daværende president, Karl Arne Johannesen (også en Tromsø motstander), var sykemeldt. I en så viktig sak burde det selvsagt vært krav om kvalifisert flertall slik at opposisjonen ble i et tydelig mindretall. Uten en slik kulturell maktbase som et kvalifisert flertallsvedtak gir, er det vanskelig å stå samlet som kollegium og lojalt følge et forpliktende vedtak på en helhjertet og profesjonell måte. Halvparten av idrettsstyret så nok helst at Oslo skulle være Norges søkerby for vinterlekene i 2018 …

Tromsø 2018 på sin side må ta selvkritikk på at de ikke tok sterkere hensyn til omstendighetene rundt avstemningen ved å intensivere en intern integrasjonsprosess i Norges Idrettsforbund som organisasjon. Avstemningsresultatet i idrettsstyret burde vært underbygd gjennom begeistret tilslutning i først og fremst vinteridrettenes særforbund og deretter i norsk idrett generelt som en folkebevegelse … uavhengig av geografisk tilhørighet og idrettslig identitet. Etter en vekker kom omsider Tromsø 2018 på banen med en offensiv mot vinteridrettene og fikk alle særforbund helhjertet med seg, men slik situasjonen er pr. dato, er ikke det nok fordi andre særforbund ikke vil ha et OL i Tromsø, et standpunkt som er ytterligere eksponert den siste uka.

Hovedinnvendingen har offisielt vært at de ikke kunne akseptere idrettens andel til anleggskostnader på 22,3 % av totalbeløpet, en andel som etter kvalitetssikrernes kalkyler beløper seg til ytterligere ca. 200 millioner kroner. Deres bærende argument har vært at dette ville gå ut over breddeidretten slik at dens ulike varianter ikke ville ha gode nok rammebetingelser for sin virksomhet. Når så nordnorsk næringsliv tar denne utfordringen på strak arm og bevilger de 200 millionene, så er det ikke dette argumentet som lenger er avgjørende, men at et OL i Tromsø ville bli altfor kostbart i et totalt samfunnsregnskap … Hallo, er ikke dette langt utenfor Idrettsstyrets mandat å avgjøre? Slike problemstillinger hører hjemme på vårt øverste forvaltningsnivå, - i regjering og Storting!

Denne nedtoningen av anleggskostnader og skjerpet fokus på samfunnsregnskapet blir for meg et vikarierende motiv og en tydeliggjøring av Tove Paules og hennes meningsfellers iboende motstand mot Tromsø som norsk søkerby for lekene i 2018. Her eksponeres manglende profesjonalitet og den dårlige tapers revansj for nederlaget under avstemningen da den norske søkerbyen skulle velges. Hadde de vært så profesjonelle som vi forventer de skal være på dette nivået, hadde de sagt ”Halleluja” til pengene fra nordnorsk næringsliv og gitt regjeringen sin anbefaling til at Tromsø skal være norsk kandidat til vinter-OL i 2018. Da hadde de handlet iht. sitt mandat og overlatt den endelige politiske avgjørelsen til politikerne. Det er der det totale samfunnsansvaret ligger og forventet forvaltet på en både legal og legitim måte. Ved en slik innsiktsfull og profesjonell sakshåndtering hadde også norsk idrett kommet styrket ut som en solidarisk enhet.

Så å si i alle sammenhenger der Idrettspresident Paule har uttalt seg om Tromsø 2018 har entusiasmen manglet og mellom linjene har det vært lett å lese at dette vil hun egentlig ikke. Denne antatte underteksten i hennes budskap har i løpet av et par døgn i uke 40/08 blitt hennes uttalte budskap, og når dessuten byrådsleder Erling Lae i Oslo frekt og freidig proklamerer at Oslo er klare til å være norsk søkerby i 2022, skjønner man at ”noen har pratet sammen”. Selvsagt var det verken særlig klokt eller særlig taktfullt av Lae å ”fiske i opprørt vann”, for nå er ikke bare en nord- sør dimensjon tydeliggjort i denne saken, men en klassisk sentrum periferi feide! En felles ytre fiende virker alltid samlende, så nå er det Oslo med sin ”nikkersadel” mot resten av landet … NRKs innringingsprogram i sakens anledning hadde hele 80 % av innringerne `for Tromsø. Dette er vel en meningsmåling så god som noen av de øvrige som er avholdt?

Videre er det tydelig at Paule, Lae og andre tapere da Tromsø ble valgt som norsk søkerby, har snakket sammen og bygd allianser. Det er legitimt og helt iht. klassisk god teori for å få til inkluderende prosesser i forkant av viktige beslutninger … eller ”slag” for den saks skyld. Det er bare det at da Stensbøl på en glimrende måte drev en ryddig og systematisk lobbyvirksomhet innenfor vårt beslutningssystem, var det definert som ”snusk” og urent spill.

Selvsagt var det ikke det, for å skape gode allianser, må nettverk interferere for å fange saken på en ønsket og målbevisst måte. I det omtalte ”Brennpunkt-programmet” i NRK der Stensbøl av Tromsø-motstanderne ble korsfestet og satt i gapestokken, koketerte medlemmene av Oslo delegasjonen med at de ikke engang visste hvem medlemmene av idrettsstyret var … naivisme, arroganse eller kort og godt amatørmessig opptreden?

Så til ”tallknuserne” eller kvalitetssikrerne: Med all respekt for dem har de gjort et grundig og omfattende arbeid, men det må nødvendigvis bli misvisende når de har lagt inn langt flere kostnadskategorier i sine beregninger enn det Tromsø 2018 gjorde i sin økonomiske kalkyle. Når premissgrunnlaget er ulikt, må selvsagt svarene være forskjellige. Derfor kan med respekt å melde ikke kvalitetssikrernes regnskap være fasit for Tromsø 2018 budsjett! Det kan synes som om ”tallknusernes” mandat har vært å beregne kostnadene for et vinterolympisk arrangement i Norge – uansett sted – eksemplifisert gjennom et mulig OL i Tromsø. I dette perspektivet blir det både faglig dilletantisk og etisk klandreverdig å si at Tromsø 2018 blir dobbelt så kostbart som det er budsjettert med fra Tromsø 2018s side. Opprustning av flyplasser i Alta, Bardufoss etc. til flere milliarder er med respekt å melde noe perifert for et arrangement i Tromsø, men det er et samfunnsansvar å holde oppe en god kommunikasjonsmessig infrastruktur, og et O L i Tromsø vil legitimere disse bevilgningene.

Dette anskueliggjør egentlig ringvirkningene av et slikt arrangement og de synergieffekter dette gir for landsdelen i form av økt aktivitet innenfor næring, utdanning, kultur, samferdsel etc. Dette er langt mer enn ”16- festdager” i februar 2018, noe selvsagt motstanderne vet, men likevel ynder å kalle det i sin populistiske propaganda mot et OL i Tromsø og Nord-Norge. Har landsdelen bruk for alle idrettsanleggene? Etterbruksplanen svarer på dette spørsmålet på en meget kvalifisert måte. Her skal det dog tilføyes at uten anlegg som holder normerte internasjonale krav, får vi ingen store arrangement som igjen stimulerer til aktivitet på lavere idrettslig nivå og samfunnsvitalisering av mer generell karakter. La oss foruten anlegg til rekruttering og tilbud for allmennheten og folkehelsen også få et par ikoner å-la Holmenkollen eller Vikingskipet … de vil trekke folk fra hele verden både som turistattraksjoner og som arenaer for internasjonal toppidrett. Apropos Holmenkollen, den brukes jo kun èn – 1 – gang pr. år til idrett (vanligvis i et for jævlig vær), men den er likevel en turistmaskin som genererer enorme summer og positiv image for Oslo og Norge.

Konklusjon: Jeg er helt enig med både det redaktøren i bladet Nordlys, Hans Kristian Amundsen, sier i sin `leder pr. 4.10. 08 og det Truls Dæhli i VG samme dag sier i sin spalte i avisas sportsbilag. Det idrettsstyret synes å være i ferd med å gjøre er både skammelig og amatørmessig. Det er taperne fra avstemningen i fjor der Tromsø på norsk idretts vegne ble valgt som norsk søkerby for vinter-OL 2018, som nå ser sitt snitt til å kvittere for nederlaget. Det hele er patetisk og sterkt splittende for NIF som organisasjon og demokratisk folkebevegelse.

Prosessen har vært som en kriminalroman med et overplan og et underplan der overplanet er den ytre handlinga mens vi samtidig aner i tidvis tydelige ”undertekster” at der er en annen dagsorden og skjulte prosesser som løper parallelt med det som synliggjøres i det offentlige rom. Og så … endelig avdekkes underplanet ved å intervenere den tilsynelatende åpne og tydelige prosessen i overplanet og vi skjønner sammenhenger, intriger og maktspill, men hvem er ”morderen”? Hvem ”tok livet av Tromsø 2018”? Neppe noen enkeltperson, nei, dette var et komplott satt i scene av et sett dårlige tapere og uprofesjonelle personer i maktposisjoner. Hva med helten i ”romanen”? Her trenger vi en Fantomet, Lynvingen … en Tarzan, James Bond eller en Varg Veum … for ikke å si en Jonas Gahr Støre eller en Trond Giske… Til syvende og sist ligger kanskje trøsten i det gamle mottoet: ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!” … men vi får jo ikke delta i den egentlige kampen om O L 2018 hvis idrettsstyret tar oss av banen under oppvarminga.


(c) Skøytesport 2012
Webredaktør: Nils Einar Aas
Gjenbruk og reproduksjon av Skøytesports tekst og illustrasjoner er ikke tillatt uten etter avtale med redaksjonen. Ved referanser/linker til våre sider, skal Skøytesport oppgis som kilde og med link til den fullstendige artikkelen. Linkede sider må åpnes i fulle/egne vinduer, og IKKE inne i en ramme/frame eller på andre måter som kan gi inntrykk av at materialet er publisert av eller tilhører andre enn Skøytesport.

Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.