Debatt
«Mindretallets revansj»...
– amatørenes teater
Av Leif-Harry Hansen - 2008-10-05
Tromsø vant avstemningen om å være norsk søkerby for
vinter-OL 2018 med knappest mulig margin: visepresidentens dobbelstemme. Han
var settepresident for anledningen siden daværende president, Karl Arne
Johannesen (også en Tromsø motstander), var sykemeldt. I en så viktig sak
burde det selvsagt vært krav om kvalifisert flertall slik at opposisjonen
ble i et tydelig mindretall. Uten en slik kulturell maktbase som et
kvalifisert flertallsvedtak gir, er det vanskelig å stå samlet som kollegium
og lojalt følge et forpliktende vedtak på en helhjertet og profesjonell
måte. Halvparten av idrettsstyret så nok helst at Oslo skulle være Norges
søkerby for vinterlekene i 2018 …
Tromsø 2018 på sin side må ta selvkritikk på at de ikke
tok sterkere hensyn til omstendighetene rundt avstemningen ved å intensivere
en intern integrasjonsprosess i Norges Idrettsforbund som organisasjon.
Avstemningsresultatet i idrettsstyret burde vært underbygd gjennom
begeistret tilslutning i først og fremst vinteridrettenes særforbund og
deretter i norsk idrett generelt som en folkebevegelse … uavhengig av
geografisk tilhørighet og idrettslig identitet. Etter en vekker kom omsider
Tromsø 2018 på banen med en offensiv mot vinteridrettene og fikk alle
særforbund helhjertet med seg, men slik situasjonen er pr. dato, er ikke det
nok fordi andre særforbund ikke vil ha et OL i Tromsø, et standpunkt som er
ytterligere eksponert den siste uka.
Hovedinnvendingen har offisielt vært at de ikke kunne
akseptere idrettens andel til anleggskostnader på 22,3 % av totalbeløpet, en
andel som etter kvalitetssikrernes kalkyler beløper seg til ytterligere ca.
200 millioner kroner. Deres bærende argument har vært at dette ville gå ut
over breddeidretten slik at dens ulike varianter ikke ville ha gode nok
rammebetingelser for sin virksomhet. Når så nordnorsk næringsliv tar denne
utfordringen på strak arm og bevilger de 200 millionene, så er det ikke
dette argumentet som lenger er avgjørende, men at et OL i Tromsø ville bli
altfor kostbart i et totalt samfunnsregnskap … Hallo, er ikke dette langt
utenfor Idrettsstyrets mandat å avgjøre? Slike problemstillinger hører
hjemme på vårt øverste forvaltningsnivå, - i regjering og Storting!
Denne nedtoningen av anleggskostnader og skjerpet fokus på
samfunnsregnskapet blir for meg et vikarierende motiv og en tydeliggjøring
av Tove Paules og hennes meningsfellers iboende motstand mot Tromsø som
norsk søkerby for lekene i 2018. Her eksponeres manglende profesjonalitet og
den dårlige tapers revansj for nederlaget under avstemningen da den norske
søkerbyen skulle velges. Hadde de vært så profesjonelle som vi forventer de
skal være på dette nivået, hadde de sagt ”Halleluja” til pengene fra
nordnorsk næringsliv og gitt regjeringen sin anbefaling til at Tromsø skal
være norsk kandidat til vinter-OL i 2018. Da hadde de handlet iht. sitt
mandat og overlatt den endelige politiske avgjørelsen til politikerne. Det
er der det totale samfunnsansvaret ligger og forventet forvaltet på en både
legal og legitim måte. Ved en slik innsiktsfull og profesjonell
sakshåndtering hadde også norsk idrett kommet styrket ut som en solidarisk
enhet.
Så å si i alle sammenhenger der Idrettspresident Paule har
uttalt seg om Tromsø 2018 har entusiasmen manglet og mellom linjene har det
vært lett å lese at dette vil hun egentlig ikke. Denne antatte underteksten
i hennes budskap har i løpet av et par døgn i uke 40/08 blitt hennes uttalte
budskap, og når dessuten byrådsleder Erling Lae i Oslo frekt og freidig
proklamerer at Oslo er klare til å være norsk søkerby i 2022, skjønner man
at ”noen har pratet sammen”. Selvsagt var det verken særlig klokt eller
særlig taktfullt av Lae å ”fiske i opprørt vann”, for nå er ikke bare en
nord- sør dimensjon tydeliggjort i denne saken, men en klassisk sentrum
periferi feide! En felles ytre fiende virker alltid samlende, så nå er det
Oslo med sin ”nikkersadel” mot resten av landet … NRKs innringingsprogram i
sakens anledning hadde hele 80 % av innringerne `for Tromsø. Dette er vel en
meningsmåling så god som noen av de øvrige som er avholdt?
Videre er det tydelig at Paule, Lae og andre tapere da
Tromsø ble valgt som norsk søkerby, har snakket sammen og bygd allianser.
Det er legitimt og helt iht. klassisk god teori for å få til inkluderende
prosesser i forkant av viktige beslutninger … eller ”slag” for den saks
skyld. Det er bare det at da Stensbøl på en glimrende måte drev en ryddig og
systematisk lobbyvirksomhet innenfor vårt beslutningssystem, var det
definert som ”snusk” og urent spill.
Selvsagt var det ikke det, for å skape gode allianser, må
nettverk interferere for å fange saken på en ønsket og målbevisst måte. I
det omtalte ”Brennpunkt-programmet” i NRK der Stensbøl av
Tromsø-motstanderne ble korsfestet og satt i gapestokken, koketerte
medlemmene av Oslo delegasjonen med at de ikke engang visste hvem medlemmene
av idrettsstyret var … naivisme, arroganse eller kort og godt amatørmessig
opptreden?
Så til ”tallknuserne” eller kvalitetssikrerne: Med all
respekt for dem har de gjort et grundig og omfattende arbeid, men det må
nødvendigvis bli misvisende når de har lagt inn langt flere
kostnadskategorier i sine beregninger enn det Tromsø 2018 gjorde i sin
økonomiske kalkyle. Når premissgrunnlaget er ulikt, må selvsagt svarene være
forskjellige. Derfor kan med respekt å melde ikke kvalitetssikrernes
regnskap være fasit for Tromsø 2018 budsjett! Det kan synes som om
”tallknusernes” mandat har vært å beregne kostnadene for et vinterolympisk
arrangement i Norge – uansett sted – eksemplifisert gjennom et mulig OL i
Tromsø. I dette perspektivet blir det både faglig dilletantisk og etisk
klandreverdig å si at Tromsø 2018 blir dobbelt så kostbart som det er
budsjettert med fra Tromsø 2018s side. Opprustning av flyplasser i Alta,
Bardufoss etc. til flere milliarder er med respekt å melde noe perifert for
et arrangement i Tromsø, men det er et samfunnsansvar å holde oppe en god
kommunikasjonsmessig infrastruktur, og et O L i Tromsø vil legitimere disse
bevilgningene.
Dette anskueliggjør egentlig ringvirkningene av et slikt
arrangement og de synergieffekter dette gir for landsdelen i form av økt
aktivitet innenfor næring, utdanning, kultur, samferdsel etc. Dette er langt
mer enn ”16- festdager” i februar 2018, noe selvsagt motstanderne vet, men
likevel ynder å kalle det i sin populistiske propaganda mot et OL i Tromsø
og Nord-Norge. Har landsdelen bruk for alle idrettsanleggene?
Etterbruksplanen svarer på dette spørsmålet på en meget kvalifisert måte.
Her skal det dog tilføyes at uten anlegg som holder normerte internasjonale
krav, får vi ingen store arrangement som igjen stimulerer til aktivitet på
lavere idrettslig nivå og samfunnsvitalisering av mer generell karakter. La
oss foruten anlegg til rekruttering og tilbud for allmennheten og
folkehelsen også få et par ikoner å-la Holmenkollen eller Vikingskipet … de
vil trekke folk fra hele verden både som turistattraksjoner og som arenaer
for internasjonal toppidrett. Apropos Holmenkollen, den brukes jo kun èn – 1
– gang pr. år til idrett (vanligvis i et for jævlig vær), men den er likevel
en turistmaskin som genererer enorme summer og positiv image for Oslo og
Norge.
Konklusjon: Jeg er helt enig med både det redaktøren i
bladet Nordlys, Hans Kristian Amundsen, sier i sin `leder pr. 4.10. 08 og
det Truls Dæhli i VG samme dag sier i sin spalte i avisas sportsbilag. Det
idrettsstyret synes å være i ferd med å gjøre er både skammelig og
amatørmessig. Det er taperne fra avstemningen i fjor der Tromsø på norsk
idretts vegne ble valgt som norsk søkerby for vinter-OL 2018, som nå ser
sitt snitt til å kvittere for nederlaget. Det hele er patetisk og sterkt
splittende for NIF som organisasjon og demokratisk folkebevegelse.
Prosessen har vært som en kriminalroman med et overplan og
et underplan der overplanet er den ytre handlinga mens vi samtidig aner i
tidvis tydelige ”undertekster” at der er en annen dagsorden og skjulte
prosesser som løper parallelt med det som synliggjøres i det offentlige rom.
Og så … endelig avdekkes underplanet ved å intervenere den tilsynelatende
åpne og tydelige prosessen i overplanet og vi skjønner sammenhenger,
intriger og maktspill, men hvem er ”morderen”? Hvem ”tok livet av Tromsø
2018”? Neppe noen enkeltperson, nei, dette var et komplott satt i scene av
et sett dårlige tapere og uprofesjonelle personer i maktposisjoner. Hva med
helten i ”romanen”? Her trenger vi en Fantomet, Lynvingen … en Tarzan, James
Bond eller en Varg Veum … for ikke å si en Jonas Gahr Støre eller en Trond
Giske… Til syvende og sist ligger kanskje trøsten i det gamle mottoet: ”Det
viktigste er ikke å vinne, men å delta!” … men vi får jo ikke delta i den
egentlige kampen om O L 2018 hvis idrettsstyret tar oss av banen under
oppvarminga.
|