Debatt

Rundetider eller rekruttering?

Av Svein-Ivar Lillehaug  |   2008-11-17

Mange av innleggene her på ”Vekslingssiden” berører temaer som hvordan skape blest om skøytesporten igjen, og hvordan sikre rekrutteringen til den gamle nasjonalsporten som synes å være i fare for å gå i glemmeboken hos folk flest.

Det var en gang
Ting er ikke som de en gang var. En gang var rundetider som formidlet over eteren fra Hjallis og Kupper’ns mange storløp regnet som stor underholdning, mens skøyteguttene var datidens store helter sammen med de gamle skikongene. For oss som vokste opp på 60- og 70-tallet var skøytemesterskapene også regnet som topp underholdning, men nå etter hvert formidlet gjennom TV-skjermen som for øvrig ikke hadde andre kanaler å tilby. Fred Anton og Ard Schenk var blant heltene sammen med Bjørn Wirkola og datidens langrennsgutter. Det var disse vi skulle etterligne enten det var på glattisen, i hoppbakken eller i langrennsporet. Vintrene var stabile over det ganske land, ingen hadde tenkt tanken om Playstation og Internett – og det var bare en TV-kanal. Denne kanalen var forøvrig forbeholdt sport på dagtid i helgene, og selv om tippekampene etter hvert kom fast fra balløya så var fotball enda ikke blitt en helårsidrett her hjemme. Er det rart vinteridrettene fortsatt hadde et godt 10-år eller to?
 
Rundetidene synes viktigere enn rekrutteringen
Det meste er annerledes nå, bare ikke det norsk skøytemiljøet – hvis en da er villig til å se bort fra Franz Krienbühls fantomdrakt og klappskøytenes inntog. Blant det høyst konservative skøytefolket er det fortsatt rundetidene som gjelder. Ja, mulighetene til å ta rundetider synes faktisk å være langt viktigere enn muligheten for rekruttering og villigheten til å være med å konkurrere om et større antall olympiske medaljer.
 
Kortbaneløp?
Hva er det så jeg tenker på? Jo, hvorfor er det ingen innen den norske skøytefamilien som tenker kortbaneløp? De stabile vintrene er jo blitt borte, og selv med kunstis har det seg slik mange steder at været påkrever tak over de 400 meterne. Slikt koster penger, store penger, og anlegg av denne typen er neppe realistiske utover et i hver større region. Ishaller derimot er langt billigere, og dette er noe som kan bygges langt flere steder. En mer sparsommelig pengebruk kan også forsvares ved at en ishall vil dekke langt flere idretter enn ”skøyteløp”.
 
Det er mulig at de mest konservative innen skøytefamilien vil fnyse i forrakt over slike tanker, men kortbaneløp vil for mange uten slike fordommer virke svært tiltalende ettersom idretten innbyr til langt mer action enn ”runde etter runde mot klokken”. Er det noe ungdom av i dag etterspør når det gjelder fysiske utskeielser, så er det nettopp ting med litt action og spenning, og enten en liker det eller ei – lengdeløpsdistanser over 500 meter er ikke lengre spennende for folk flest. I tillegg til action-aspektet får en også for kortbaneløperne at dette er en idrett som ikke er påvirket av vær og vind. Dette er med på å gjøre idretten mer tiltalende både for barn og foreldre av i dag.
 
Fremfor å se på kortbaneløp som en mulig trussel til rundetidene burde det norske skøytemiljøet heller lære av historien for enkelte av de beste lengdeløperne fra Canada og USA. Her vil en finne en rekke utøvere som har sin bakgrunn fra nettopp kortbaneløp. Skøyteforbundet burde se på kortbaneløp som i første rekke en mulighet til å rekruttere langt flere utøvere til sin idrett (kortbaneløp er fortsatt listet som en gren innen skøyteforbundet), også fra steder hvor en pr. i dag ikke kan drive med skøyteløp grunnet uegnede klimaforhold. Dernest bør en anerkjenne det potensialet som ligger i å rekruttere topp lengdeløpere fra kortbaneløp slik en har gjort det i blant annet Canada og USA.
 
Den olympiske komité kunne kanskje også ha noe å lære fra sin søsterorganisasjon i Canada. Her kjørte en i gang et program i 2006/2007 med tanke på Vancouver 2010 hvor en kartla idrettsutøvere med potensiale for gode plasseringer i OL på hjemmebane – og det også utenfor egen opprinnelig idrett. Eksempelvis ble ekstremt raske unge ishockeyspillere uten det øvrige hockeytalentet inntakt forsøkt penset over til kortbaneløp, mens kortbaneløpere med talent for større baner ble testet ut med klappskøyter. Ideen var at det er kanskje er enkelte gode unge idrettsutøvere som har sitt optimale talent innen andre idretter, og målet at en skal ta flest mulig medaljer på hjemmebane. Tanken om skifte idrett kan kanskje virke merkelig for norsk ungdom, men den er ikke det for en ung nord-amerikansk topp idrettsutøver som gjerne har vokst opp med topp satsing innen flere skoleidretter.
 
Litt oppsummering ++
Min påstand er følgelig at den norske skøytemiljøet vil fortsette med å skade seg selv ved ikke å tenke modernisering i form av kortbaneløp. Gjennom en utbygging av forholdsvis billige ishaller av hockeytypen over det ganske land vil en kunne øke sin rekruttering av nye skøyteløpere ganske så dramatisk. Økt rekruttering vil komme som følge av nye nedslagsfelt, ingen værforbehold og en idrett som innbyr til action. Med mer ungdom på isen vil en så kunne plukke opp flere mulige talenter for satsing mot lengdeløp. Og til sist, men ikke minst – i den grad olympiske medaljer fortsatt spiller noen rolle for skøyteforbundet og den olympiske komité – så burde en også se til at det er en del skøytemedaljer Norge uvisst av hvilken grunn inntil nå ikke har utvist interesse for å konkurrere om.
 
Ja, jeg har fått med meg at de tre is-idrettsforbundene har gått sammen om et konsept med en liten skøytebane (233 m) rundt en standard ishockeybane. Kostnaden for denne er beregnet til 62,5 millioner, eller over det dobbelte av hva en standard ishall koster. Gitt den tradisjonelt dårlige kommuneøkonomien som en finner over det ganske land blir spørsmålet om det ikke er langt enklere å få en kommune til å finansiere den billigste varianten som tross alt vil dekke verdens tre mest populære vinteridretter (ishockey, kunstløp og kortbaneløp).

Egentlig koker det hele ned til et spørsmål: Hva er viktigst – rundetidene eller rekrutteringen?