Debatt

Skøytesportens fremtid

Av Morten Henriksen |   2009-01-07

Innledningsvis ønsker jeg å gi min fulle støtte til Erland Krokens innlegg ”Skøyteparadiset”. Dersom ikke Aktiv SK hadde arrangert NM sprint forrige helg, er jeg ganske sikker på at Henning Hagelund & Co hadde vært på plass et eller annet sted i Østmarka med toddy og informasjonsbrosjyrer.
 
Jeg ønsker også å trekke en tråd ut av Erlands innlegg og spinne litt rundt tanker omkring skøytesportens fremtid, og starter således med det som er alle idretters hodepine: Sponsorer.

”For Bama er det av mindre betydning hvordan det norske herrelandslaget hevder seg internasjonalt. Det er viktigere for oss at de vi sponser favner bredt og engasjerer mange mennesker i alle aldre i sunn aktivitet.” Omtrent på denne måten uttrykte administrerende direktør i Bama, Rune Flaen seg i Aftenposten nylig, da han ble konfrontert med hvilke konsekvenser fotball-landslagets dårlige sesong vil ha for Bamas sponsorengasjement i norsk fotball. Han gir klart uttrykk for at Bama er mest tjent med å nå ut med sitt ”sunne” tilbud på frukt til det brede lag av folket. Fotball er en idrett som favner bredt, som stadig vokser og som betyr mye for mange. Derfor er det viktigere for Bama å være tilstede på de små løkker og enkle arenaer hvor fotball utøves enn på Ullevål. Det er her Bamas muligheter for mersalg av frukt er størst. Enkelt og greit.
 
Dersom Rune Flaens holdning er representativ for de mest interessante sponsorene i markedet, bør dette være en tankevekker for de som arbeider med sponsing innenfor Norges Skøyteforbund og de enkelte skøyteklubber. Det er altså innenfor det området som NSF sin Handlingsplan 2008-2011, kaller for ”Små mestere”, kilden til interesse hos sponsorene i første rekke ligger. Ikke innenfor forbundsgrupper, regionslag og ”elitelag”, slik mange later til å tro. Dette viser hvor viktig det er å gjøre gode undersøkelser i forkant av et sponsorfremstøt. Man må fremheve de sider av sin aktivitet som støtter oppunder sponsorenes verdier og produkter. Samtidig er det viktig at de verdier sponsorene står for også kan bygge oppunder skøytesportens image ut mot ”folk flest”. En hodeløs løping rundt til enhver bedrift for å tigge penger gir sannsynligvis lite igjen i kassa. En mer målbevisst og gjennomtenkt satsing kan kanskje gi mer utbytte pr. nedlagt dugnadstime?
 
I praksis betyr dette at NSF og klubbene i samarbeid bør satse på å bygge opp skøyteløp som en ”merkevare”, hvor bredde-, mosjons- og sunnhetsidealer fremheves og løftes opp. Dette betyr at man kanskje bør tone ned en del av den nostalgien som preger mye av den pressen, og våre egne infokanaler og bloggskribenter elsker å fråtse i, og heller arbeide for å få skøyteløp til å fremstå som en masseidrett, drevet av tusenvis av ivrige og hardt arbeidende ildsjeler. Folkets idrett! En konsekvens av dette vil for eksempel at det er minst like viktig å bygge oppunder og styrke mosjonsløp som f.eks ”LIK-Mila” i Oslo og øke tilbudet av andre breddearrangement, samt å stimulere klubbene til å arrangere slike massemønstringer. Man må ha en plan klar for å utnytte snøfattige vintre og kunne arrangere folkefester på isen på sparket. Slike tiltak må følges opp med kampanjer mot media og inviterte sponsorkandidater. Videre bør hver enkelt klubb kanskje også vurdere om de i dag er i stand til å tilby medlemskap i til mosjonister. Å forlange startlisens, treningsavgifter etc. av folk som kun ønsker å støtte en klubb passivt, og kanskje delta på et eller annet breddearrangement, vil ikke virke stimulerende for økt medlemskap.
 
Skøyteløp er en glimrende aktivitet for mosjonerende syklister, alpinister og langrennsløpere. Dette faktum er interessant og gir oss et ennå uutnyttet potensiale. Det er mulig å rekruttere godt voksne mennesker til skøyteløp også. Se bare på Aktiv SK sin ”skøyteskole for voksne”. Denne er fulltegnet hvert år! Det er kapasiteten som begrenser tilgangen av nye ”skøyteløpere” her, ikke antall interesserte!
 
Jeg har med stor interesse lest det foreløpige resultatet av NSF sin handlingsplan, og synes tanken er god. Det jeg imidlertid savner er refleksjoner rundt hvilke verdikjeder som finnes i idretten. Hvilke årsak-virkningsforhold som åpenbart lever innenfor disse verdikjedene og hvordan man kan benytte erfaringer fra andre idretter til å gjennomføre tiltak som vil ha sjanser til å bli suksesser. Vår historie viser at det ikke er mangel på ideer eller ildsjeler som har vært mangelvare, men heller at gode forsett renner ut i sanden når forslagstiller er utbrent og lusker hjem til hulen sin.
 
Jeg tror dette kan bli bedre om man starter med et fornuftig ambisjonsnivå (de små mestere?), gjør et grundig forarbeid og tar de faktiske markedsmekanismer på alvor. For skøytesportens del betyr dette en nødvendig endring av fokus fra ensidig mimring om bislettbrøl til solbærtoddy på naturlige og kunstige isflater, fra VM-gull til en renessanse av ”skøyteknappen” som et symbol på ferdighet, og ikke minst fra en tilfeldig jobbing mot sponsormarkedet til en profesjonell fokusering på salg av egen fortreffelighet.
 
Det er imidlertid en viktig forutsetning for at dette skal lykkes, og det er at NSF sin ledelse greier å samle de få ildsjelene som er igjen til ”ett rike”. Dette synes i dag vanskelig, fordi man ikke greier å opptre ryddig i forhold til for eksempel uttak av løpere til representasjonsoppgaver. Ildsjelene brenner ut og mister lysten på å arbeide for norsk skøytesport når forbundet lar alt skure og gå fordi man selv mangler nødvendig kompetanse og innsikt i hva som er grunnlaget for norsk skøytesport 2009. Når man har innsett dette, står man på startpunktet ved en verdikjede som kanskje kan bringe nye og interessert sponsorer til sporten vår, men det synes å være en lang vei å gå. Dessverre.