Debatt

Retten og plikten til å være uenig

Av Sara Hemmer  |  2009-06-05

En gruppe personer med lang fartstid i skøyte-Norge har snakket sammen. De fleste har hatt en rekke verv i og utenfor idretten vår, og har hatt betydning i sine miljø. De har funnet ut at de deler en del synspunkter, samtidig som de har tilstrekkelig overskudd og engasjement til å ønske å arbeide for skøytesporten også på sentralt nivå. Andre har støttet dette, og fremmet disse som kandidater til verv i NSF – sendt inn på vanlig måte til valgkomiteen.
 
For å lette jobben for oss andre som skal vurdere kandidater til valget har de til alt overmål begynt å utarbeide et lite ”valgprogram” der de presenterer sine synspunkter. Lederkandidaten intervjues endog litt i media. Så langt minner dette ganske mye om vanlig demokrati?
 
Men akk! Noen, litt uvisst hvem, synes dette virker så uvanlig og skummelt at det presenteres som et kuppforsøk! I VG spekuleres det i at det er opprørske grupper som står bak, og det insinueres at dette er nok et angrep mot landslagstreneren. Her skal det tydeligvis lite til før du blir miskjent...
 
Uheldigvis har ingen andre hatt samme trang til å dele med oss andre at de er interessert i styreverv, så den vanlige demokratiske rettigheten til å vurdere hvem man vil stemme på blir sterkt beskåret. De fleste av oss stemmer på ett parti og dyrker maks ett fotball-lag, men er veldig glad for at det finnes flere.
 
Det er flott at disse kandidatene nå er offentlig kjent. Jeg regner med det betyr at de ikke bare stilte seg til disposisjon for valgkomiteen, men har ryggrad nok til å gå til valg uansett om de blir en del av innstillingen. Samtidig må de også få anledning til å la være, dersom de selv mener at det kommer fram like gode kandidater. Jeg har 100% tro på at disse personene er dyktige og at de stiller til valg fordi de vil skøytesportens beste, og jeg er like sikker på at det må finnes minst dobbelt så mange godt kvalifiserte og dedikerte personer som kan velges i stedet for. Hvis ikke har organisasjonen et stort problem, det er nemlig en hærskare særdeles flinke folk i skøytesporten – så hvis de ikke ønsker valg, må det være noe feil et sted.
 
Uten at det finnes uenighet vil framskritt vanligvis gå saktere, og retningen blir høyst uviss dersom det ikke innimellom reises tvil og skapes diskusjon. Hvis alle individene i ursuppa hadde vært identiske, kunne Darwins ”naturlige utvalg” ikke virket, og vi hadde fremdeles vært der nede uten muligheter til skøytesport… Hvis ingen setter spørsmålstegn og tester ut nye treningsmetoder vil det ikke gå fortere framover. Osv osv.
 
Problemet er altså ikke at det reises spørsmål og skapes debatt, men at dette tilsynelatende tolereres så dårlig – det er faktisk ikke engang nødvendig å være åpent uenig, lojalitetssablene rasler allerede når det stilles et spørsmål. Det er helt ubegripelig – i andre idretter (vi kan nevne fotball) kommenteres laguttak, trenere og dommeravgjørelser hver eneste helg, uten at idretten ser ut til å gå til grunne.
 
Så kjære kranglefanter, dissentere, rabulister og motkandidater: Dessverre vet jeg ikke hvem jeg skal stemme på, men jeg er utrolig glad for at dere finnes. Å være uenig er ikke bare en rettighet, det er en fordømt plikt hvis vi vil at verden skal gå framover! Kjenner du en aldri så liten tvil, bit tenna sammen og dyrk den til du er overbevist - den ene eller andre veien. Uansett hva de andre sier.