Debatt

På tampen av OL

Av Per Ivar Henriksbø  |  2010-02-26

Målet om minst én OL-medalje på skøyter ble nådd (i skrivende stund er ikke lagtempo unnagjort). Men har vi grunn til å juble? Visst gikk Sverre Haugli og Henrik Christiansen opp mot sitt beste på 5.000- og 10.000-meteren. Maren Haugli gjorde en bra figur på 5.000, mens Hege Bøkko kanskje var den som innfridde mest, på 1.000- og 1.500-meter, i alle fall ut fra forventningene og tidsforskjellen fram til pallen. Jeg må ta med Mikael Flygind-Larsen, også med habil 1.500. Og så gjorde vel Christoffer og Fredrik det man kunne forvente på samme distanse.

Nå kan man selvfølgelig godte seg over at Håvards 5.000 og 10.000 forhåpentligvis og med all sannsynlighet har torpedert planen om et norsk profflag rundt vår beste løper. Det løpet er nok kjørt. På den annen side sitter jeg litt skuffet tilbake, over at det ikke ble bedre uttelling. Hadde dette OL blitt arrangert for et år eller to siden, ville vi med stor sannsynlighet hatt sølv på de to lengste distansene for menn. Selv med alt levenet rundt trenere og løpere som den ikke aller beste oppladningen til lekene, må man kunne spørre hvorfor vår antatt beste har stagnert til de grader. Jeg så både 5.000 og 10.000 og spurte meg allerede etter en runde hvorfor Bøkko gikk som om han var på glidisen i Salt Lake City og Calgary, når de aller fleste som slo ham, hadde en helt annen takt og gikk til verket med en helt annen ”råskap” og vilje.

Skøyteløp har ikke stilkarakterer, Men det kan av og til virke som mange av de norske prøver å gå pent i stedet for å gå fort. Dette behøver ikke være noen motsetning, men hva gjør at en såpass rask mann som Håvard (åpning 10 blank på 500 i EM) går 1.000-meter midt på treet, får opp farten først etter to og en halv runde på 1.500, men ligger sekunder etter de beste etter tre runder av 5.000- og 10.000-meter? Han er atskillig raskere enn Kramer, men hvorfor går Kramer mye fortere allerede fra start enn Håvard? Han er sterkere, ja visst. Men da må Håvard som sier han ikke er fornøyd med 4.og 5.plasser tørre å utfordre. Eller er han så mye dårligere på lengre distanser enn 3.000 meter i år enn i fjor at han rett og slett må nøye seg med plassering utenfor pallen?
Det går opp og ned med nederlenderne også, men de har likevel tradisjon for å tørre å satse. Noen ganger blir det sprekk. Men av og til holder det nesten til mål. Denne gutsen, denne vågale holdningen, ser jeg med får unntak, altfor sjelden hos de norske. I stedet virker det som løperne er redde for å sprekke.
 
Jeg tror de norske løperne må tørre mer, våge å ta sjansen på å gå tom, og gå til start med mål om å bli best, ja vinne, ikke bare nest og tredje best og fjerde best og femte best.