Debatt

Blir Norge en B-nasjon?

Av Per Ivar Henriksbø  |  2011-02-23

Det var rimelig nok stor glede i skøyteleiren etter Håvard Bøkkos meget sterke 10.000-meter under VM i Calgary. Man kan gjerne si at løpet "berget" norsk skøytesport. For selv om det var gledelig med flere personlige rekorder, er det all grunn til bekymring når bare én av seks norske VM-deltakere klarte å kvalifisere seg til den avsluttende distansen. Nederland fikk alle sine åtte med til siste distanse.

I påfølgende verdenscupløp i Salt Lake City fikk vi atter bekreftet det som har preget norsk hurtigløp i vinter. Det er blaff om norske løpere er på pallen. Det er sjelden å se norske løpere gå teknisk bra. Jeg er selvsagt klar over at skøyteløp er en veldig teknisk idrett, der det som i eksempelvis skihopp er små marginer som skiller det ekstraordinære fra det middelmådige. Mye sitter i hodet. Men altfor ofte ser det ut som de norske løperne går på isen uten lyst til å vinne, uten lyst til å være best. Det lyser sjelden innsatsvilje, snarere redsel for å sprekke.

Ser man på nederlenderne, står det aldri på innsatsviljen. Aldri ser man nederlandske løpere i konkurranse, som ser ut som de varmer opp. Det ser det dessverre ut som norske løpere gjør. Altså varmer opp.

Det snakkes om hvordan man skal gå svinger, om fall og om å øke takten slik at man får fart ut på langsidene. Det snakkes om tyngdeoverføring og avspenning. Er det da slik at det trenes feil i Norge, eller er det slik at våre løpere glemmer seg når de deltar i konkurranser? Eventuelt, er norske løpere bare rett og slett ikke gode nok?

Når jeg ser skøyteløp på TV, presenteres løperne i hvert par. Jeg har ofte spurt meg om det ligger noe i at man sjelden eller aldri ser norske løpere smile til kameraet. Flertallet av løpere fra andre nasjoner gliser og er glade. Se på ansiktet til Skobrev, en skikkelig luring. Forteller dette kanskje litt om innstillingen til den enkelte løper? Jeg er sikker på at folk som smiler, jevnt over greier å yte bedre og mer enn løpere som ikke smiler.

Ida Njåtun har ikke vært til å kjenne igjen etter 2. plassen på 1500-meteren i verdenscupen tidlig i sesongen. Bøkko slokner etter 120 meter på 500 gang etter gang etter gang. Det er stygt å henge ut enkeltløpere, de nevnte er bare eksempler på en tendens.

Nå er det lett å stå å tribunen og rakke ned fordi man er skuffet over at det aldri blir noe ut av alle vyer og spådommer om en ny æra for norsk skøytesport. Talentene forblir lovende.

Mitt forslag er å bruke de nye mulighetene med ny hovedsponsor og bedre økonomi til se ut over landegrensene. Til for eksempel Tsjekkia. En liten skøytenasjon som imidlertid har vist at det går an å få resultater. Hvorfor ikke innlede et tett treningssamarbeid mellom Jarle Pedersen og Peter Novak, invitere tsjekkerne til våre samlinger på is og barmark og få til tettere utveksling. Lære av hverandre. Novak er helt sikkert ingen trollmann. Ikke alle tsjekkere gjør det skarpt som Sablikova. Men noe gjør hun og treneren riktig. Jeg er ganske sikker på at et tett treningssamarbeid ville komme både norsk og tsjekkisk skøytesport til glede og nytte. Nytenkning må uansett til.