Debatt

«Strategiske problemområder»

Av Leif-Harry Hansen |  2012-06-04

Intensjoner og realiteter
I organisasjonsteorien brukes begrep som “strategiske problemområder” og “kritiske begivenheter” når organisasjonens identitet og ambisjoner synes å være truet. Med dette som vaiende signalflagg vil jeg i denne artikkelen komme nærmere inn på formuleringen ”Nasjonalidretten skøyter” — en landsdekkende idrett hva anlegg og aktivitet angår, og dessuten en idrett som favner bredt i alle aldersgrupper og samfunnslag mht. interesse når massemediene vier hurtigløpsporten oppmerksomhet. Ja, i en sammenheng som denne, er skøytesport synonymt med hurtigløp. Dette har selvsagt sin historiske forklaring og i sin tid var vitterlig hurtigløp en nasjonalidrett vi nevnte i samme åndedrett som skisporten … nasjonale ikoner og internasjonale signaturer på Norge som nasjon. Etter min mening er det vel freidig fortsatt å kalle skøyter en nasjonalidrett (ref. skøyteforbundets strategiplan etc.) når betegnelsen nærmest kan betraktes som en historisk anakronisme. Medlemstall, antall klubber og operative anlegg tilsier alt annet enn det som karakteriserer en nasjonalidrett, og i motsetning til alle lysløyper og alpinanlegg i ulike varianter er vi ikke i nærheten av slik anleggs- og aktivitetsmessig dokumentasjon som nasjonalidretten ski kan vise til.

Hvordan kan skøytesporten igjen bli en nasjonalidrett i Norge?
For at skøytesporten skal være en formalisert geografisk landsdekkende aktivitet, må det stiftes klubber og bygges skøytebaner av ulik karakter rundt omkring i landet. I dette perspektivet vil et tydelig anleggspolitisk dokument være av stor interessevekkende betydning i en offensiv strategisk prosess der skøytesporten promoteres som en flott aktivitet for alle aldersgrupper i befolkningen; en fin idrett nærmest med hevd på å være en nasjonalidrett.

I dette bildet blir Norges Skøyteforbunds strategiplan sammen med resultatene av den landsdekkende anleggskartleggingen Skøyteforbundet er i ferd med å gjennomføre, viktig argumentasjon for å sette i gang en kampanje for bevirke til etablering av nye skøytemiljøer og omfattende spredning av skøytesporten. Etter min mening har vi pr. dato så altfor få klubber, altfor få baner og altfor få medlemmer til å kalles en nasjonalidrett. Våre mest profilerte løpere er som “Tordenskjolds soldater” som tidvis opptrer i det offentlige rom uten en sterkere fylking bak seg og surfer på historisk goodwill inn i spaltene til riksavisene VG og Dagbladet, men i den senere tid dessverre helst under overskrifter av negativ karakter.

I en strategisk fundert kampanje skal vi utfordre tabloidene med konstruktive saker i en målrettet offensiv prosess der vi ønsker å gjenreise skøytesporten som nasjonalidrett. I skøyteforbundets strategiplan er det en tydelig uttrykt ambisjon om at Norge skal være blant verdens beste skøytenasjoner, og da tolker jeg det som en av de tre fremste — mens vi pr. dato vel ikke er bedre enn det lagtemporesultatene viser. Altså, i beste fall nr. 5 på en verdensranking — tankevekkende! Ja, vi har gode juniorer som på sikt under fornuftige treningsregimer vil bringe oss oppover og samtidig stimulere til interesse både i media og blant befolkningen over det ganske land. Fra et slikt bredt og allment engasjement vil det også ut fra helt genuin interesse etableres nye klubber og bygges nye skøytebaner.

En offensiv anleggspolitikk må altså times med den potensielle interessen i befolkningen sammenholdt med alderssammensetningen i offentlig forvaltning både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Jeg står fast med mitt mantra om at vi for tiden har den siste politikergenerasjon med genuin skøyteinteresse, mennesker som har opplevd skøyterevolusjonen i 1963, S-ene, Koss etc. Det er deres oppriktige kjærlighet til skøytesporten vi appellerer til når vi utfordrer det offentlige beslutningssystemet med saker av skøytefaglig karakter. Mine strategiske antakelser sier at skal en anleggspolitisk offensiv lykkes, må den regisseres slik at vi møter markedet i skjæringspunktet mellom gode internasjonale prestasjoner og et politisk beslutningssystem med gode vibrasjoner for skøytesporten. Altså, en timing der et samlet og offensivt ungt landslag gjør seg internasjonalt gjeldende og drar massene med seg i begeistring samtidig som der foreligger et anleggspolitisk dokument klart som en “flying start” for lokale aktører som ønsker å bygge skøyteanlegg.

“Kontrapunkt”
I Tromsø har vi nå et nytt og ungt politisk regime, og noe av det første byråden for idrett og kultur gjør, er å foreslå at Tromsdalen kunstisbane holder stengt utover høsten og førjulsvinteren 2012. Hensikten er å spare penger for å få budsjettet i balanse. Han lover imidlertid åpning av anlegget den 1.01. 2013 — etter at halve skøytesesongen er tilbakelagt og det unektelig må være problematisk å lage is på en kunstisbane etter at snø, slaps og knudret is allerede har lagt seg på betongen. Et slikt vedtak innebærer egentlig at det ikke blir mulig å bruke Tromsdalen kunstisbane neste sesong, og det til tross for at anlegget ble oppgradert for flere millioner kroner høsten 2011 og vinteren 2012. For ordens skyld: Byråden vil spare 400.000 kroner hvis hans budsjettforslag vinner gehør. Det er grunn til å anta at det han ønsker å spare ved å holde stengt før jul, blir brukt opp for å gjøre banen klar for islegging etter jul.

Samtidig proklamerer den unge byråden at byens nye ishall vil ha utvidet åpningstid slik at hurtigløp kan få istid i byens ishockeyhall som en kompensasjon for fraværet av is på Tromsdalen kunstisbane. Dette er jo selvsagt sjenerøst og imøtekommende, men det signaliserer samtidig det kommunale beslutningssystemets kompetansenivå på dette feltet — enn si følelser for skøytesporten. For å sette dette inn i en helhetlig sammenheng, så vil selvsagt utvidet bruk av ishockeyhallen dokumentere denne hallens berettigelse samtidig som en tydelig økning av antall brukere vil gi en solid statistisk dokumentasjon for at Tromsø faktisk kan legitimere bygging av ytterligere en slik ishall. Dette blir jo ganske så paradoksalt all den tid det er hurtigløp som slik bidrar til å øke brukerfrekvensen av dette anlegget, mens Tromsdalen Kunstisbane – vår arena – er stengt av baneeieren, Tromsø kommune. Å henvise skøyteløpere som trener for å konkurrere på 400 meters baner, vil være det samme som å tilby fotballag – TIL for eksempel – kun trening på en håndballbane eller i en ballbinge.

Med en eventuell åpning av kunstisbanen først ved årsskiftet, vil åpningstiden denne sesongen mest sannsynlig strekke seg fram til det som har vært normal dato for stenging for sesongen, den 1.mars, altså, 2 – to – måneders drift. Sesongen 2013 vil derfor komme dårlig ut på statistikken som registrerer antall besøkende, og når sesongen 2012 først var i gang ved juletider og i sesongen 2011 åpnet ikke Tromsdalen Kunstisbane før i månedsskiftet januar februar og stengte igjen én måned senere; ja, da blir det statistikkført liten aktivitet. De tre siste sesongene har denne banen hatt samlet åpningstid tilsvarende én – 1 – normalsesong! Summen av antallet besøkende blir rimeligvis lav av slikt, og de som kun leser tallene i statistikken uten å “se bak dem”, vil konkludere med at dette idrettsanlegget ikke har livets rett siden interessen synes å være så lav og at tendensen er av fallende karakter.

Helhet og sammenheng
Kort sagt, kommunens forvaltningsrutiner bidrar til å gi et statistisk materiale som skaper et politisk beslutningsgrunnlag som legitimerer stenging av Tromsdalen kunstisbane. Samtidig som antallet besøkende går ned på hurtigløpsbanen på grunn av begrenset åpningstid i hver sesong, øker brukerfrekvensen i byens nye ishockeyhall, delvis på grunn av at Tromsø skøyteklubbs løpere henvises til denne arenaen i påvent av at sesongen kan åpne I Tromsdalen. Denne økningen av besøkende i ishallen kan bidra til at man finner legitim grunn til å bygge enda en ishockeyhall i byen mens hurtigløpssporten indirekte legges ned.

Uten at regionanlegget Tromsdalen kunstisbane er i full drift hver sesong mellom den 1.11. og den 15.03. påfølgende år, er det umulig å drive hurtigløp som konkurranseidrett i Tromsø og ei heller i landsdelen for øvrig all den tid dette er den eneste kunstisbanen i regionen. Med bakgrunn i at banen nå er totalrenovert for flere millioner kroner, er det mildt sagt besynderlig at den ikke skal ha full åpningstid og omsider gi brukerne en fullverdig sesong. Lang sesong og velpreparert arena vil bidra til økt brukerfrekvens og dermed også en legitimering av banens berettigelse. En åpen bane om høsten vil dessuten være et kjærkommet aktivitetstilbud for hele befolkningen i en tid der ofte skiføret enten lar vente på seg eller er temmelig ustabilt.

Skjønt, det som har skjedd i Tromsø er kanskje ikke mer enn man kan forvente når nye generasjoner politikere og byråkrater rykker inn i den kommunale forvaltningen? Jeg er redd det vi nå erfarer i Tromsø også gjør seg gjeldende i andre kommuner, og at dette på sikt blir representativt for norske kommuners holdninger til skøytesporten. Så for å gjenreise skøytesporten som nasjonalidrett, må en det settes i gang en nasjonal anleggsoffensiv mens vi ennå har eldre politikere og byråkrater i den offentlige forvaltningen, og etter min mening er skøyteforbundets anleggspolitiske dokument og samarbeidet med de andre ”isforbundene” en hensiktsmessig tilnærming for å sette en offentlig dagsorden.

Konklusjon
I en tid uten de helt store internasjonale bragdene av norske løpere, har sporten vår hatt en fin utvikling der forholdene legges til rette for brei oppslutning. I Bjugn har Fosenhallen bidratt til at den lokale skøyteklubben er en av de største i landet med brei representasjon i alle klasser, og i Stavanger meldes det om nærmere 250.000 besøkende pr. sesong i byens og regionens flotte skøytehall, Sørmarkahallen. Så legges det til rette for aktiviteter på is, kommer brukerne. Gjennom hyppig bruk kommer opplevelse av mestring, nye mål settes og ambisjonene vokser og gir grunnlag for ytterligere utvikling av anlegg utover hele landet. Skøyteforbundets landsomfattende kommuneundersøkelse vil kartlegge eksisterende og planlagte skøyteanlegg, og resultatene vil fungere som et barometer på den generelle interessen for skøytesporten i Norge.