Jarle Pedersen har vært i Berlin et par ganger og fått impulser fra temaet: hvordan lage gode skøyteløpere. Siden han ikke nevner i hvilken norsk regí han har deltatt, kan det se ut som om han har vært tilstede som en tilhører med status som frivillig utsendt fra sin egen klubb. NSF var, etter det jeg ser, ikke en deltakende aktør ved de konferanser Jarle Pedersen deltok. I alle fall kommer ikke dette ut fra hans artikkel.

Hvis alt dette stemmer, føyer det seg godt inn i rekken av forbundets holdning om at "vi vet best hva som er best"; - en holdning NSF på en overbevisende måte har vist til i spørsmålet om global kunnskap innen hurtigløprelatert utvikling og eksistens.

Mer presist ser jeg dette i lys av en holdning som utgår fra et forsøk om at NSF skaper sin egen agenda, og kjøre den for alt hva den er verdt, helt til noen andre kommer med bedre paradigmer. Jeg ville i utgangspunktet ønsket at jeg tar feil, men erfaringen sier meg noe annet.

Som at: Det er ikke nok å bare erstatte en utenlandsk trener med en annen. Bare det å ansette utenlandske kapasiteter er jo en bekreftelse for at forbundet ikke helt stoler på norske trenere. Men er det her problemet egentlig ligger, eller er det på dette nivået ikke vi som skøytenasjon ikke strekker til? Nei, tror jeg.

Nye(re) norske trenere, med utgangspunkt i Øystein Haugens og Rolf Sæterdals ideer, og med en mer utadvendt kommunikativ holdning mer enn hva forbundet kan vise til, tror jeg de sliter mellom to strategier; hva ønsker forbundet - hva vil de, mot relasjoner som kommunikasjon, samhandling, selvfølgelig også over landegrenser og med de begrensninger som en slik kommunikasjon fører med seg, med bakgrunn i innarbeidede og etablerte forestillinger.

Begrepet interaksjon inkluderer noe potensielt vi kan ta innover oss, uansett bakgrunn, ideen er å ta lærdom av hverandre.