«Når krybben er tom...»

Av Henning Hagelund
2004-02-10
Et godt ordtak er :"Når krybben er tom så bites hestene", og i idrettsnorge generelt og for tiden i skøytenorge spesielt har "hele" befolkningen mer eller mindre gode forklaringer på hvorfor ting går galt og hvordan ting skal bli bedre. I så måte er jeg vel å betrakte som en gjennomsnitts nordmann, og som skøyteinteressert og ansvarlig for Aktiv Skøyteklubb følger jeg debatten nøye.

Vi ønsker alle å løfte norsk skøytesport opp av bølgedalen og inn i en ny gullalder. Dette er ikke gjort over natten, og skal man lykkes må man tenke langsiktig, og langsiktig tankegang krever en langsiktig strategi med en tilhørende plan. Likeledes må man være villig til å ta noen konsekvenser, spise noen kameler og tråkke noen såre tær.

Demokrati er et edelt prinsipp, og det er viktig med den friske debatten man har nå, men på et tidspunkt må man sette ned foten og ta noen beslutninger og ha is nok i magen til å løpe linen ut. Hvis man ser seg rundt i skøytenorge og på hva er bra og hva er mindre bra, er det noen klare kjennetegn?

  1. Det jobbes bra på gressrota og det er mange gode talenter nedover i yngre klasser
  2. Det er et bra aktivitetsnivå på klubbnivå med bra rekruttering til skøyteskolene, vel å merke der hvor klubbene har nødvendige rammebetingelser for å drive, dvs. anlegg hvor kommunen støtter opp og tilrettelegger for driften.

Hva er så mindre bra:

  1. Rekrutteringen til nye ledere på klubbnivå er blitt vanskeligere, noe som gjør at klubbenes ryggmarg forsvinner og man sitter igjen med et "gubbevelde" i utakt med tiden.
  2. Lokale myndigheter bidrar for lite til å tilrettelegge for skøytesport (ref. i Oslo hvor mange av de tidligere isflatene som kommunen isla nå er borte, noe som reduserer barns mulighet til impulsivt å gå på skøyter)
  3. Skøytesporten kjemper mot mange konkurrenter og jeg føler en nærmest monopolisering mot fotball som også har blitt helårs idrett. Det er et paradoks at Oslo kommer til å ha minst to fotballhaller før en skøytehall. Det er ikke heldig at en idrett blir så overfokusert som fotball har blitt. Her har man definitivt noe å lære av et dyktig fotballforbund.
  4. Skøyteforbundet må jobbe mer ned i klubbene og tilrettelegge sammen med klubbene den basisen av løpere som skal utvikle seg til å bli toppløpere på seniornivå. Denne basen må utgjøre 30-50 løpere for at man skal kunne forvente at 4-7 av dem skal bli toppløpere internasjonalt. Det er et paradoks at talentet forsvinner når forbundet tar over. Man må her tenke regioner med egne trenere og et tett trenersamarbeid ned på klubb nivået.
  5. Forbundet må gi mer tilbake til klubbene. Når en løper er av en slik kvalitet at man er attraktiv for forbundet så løftes man helt ut av klubb tilhørigheten og klubben sitter ribbet tilbake. Løperne må ha en tilknytning til klubbene og bringe så vel økonomi som sportslig inspirasjon til klubbnivået
  6. Nasjonale løp må få tilbake status. Det er direkte uhørt at man ikke skal fullføre et NM fordi man kanskje skal gå en 10.000m 14 dager etter. Dette er en "pingle"-holdning man å bort fra.

Til slutt vil jeg understreke at nå er tiden inne for å legge en langsiktig plan og slippe til yngre krefter. Landslagsløpere på 30 som fremdeles kun er lovende, har fremtiden bak seg. Det man trenger nå er nye krefter inn, krefter som kan bringe oss nye gylne tider og krefter som kan bygge et miljø med et positivt fortegn og dette gjelder så vel på løpersiden som på ledersiden.