|
|
|
|
Norge går ikke for å være den beste sprintnasjonen innen skøyteporten, men
vi har da fått til mange minnerike prestasjoner på høyt nivå. Allerede under
OL i St. Moritz i 1928 fikk Norge sin første gullmedalje. Da gikk Bernt
Evensen et fantastisk løp og delte til slutt førsteplassen med finnen Clas
Thunberg.
I 1936 ble det dobbelt norsk på sprintdistansen med Ivar Ballangrud og Georg Krog på de to gjeveste plassene. Året 1948 ble igjen OL igjen arrangert i St. Moritz. Da vant Finn Helgesen gullmedaljen mens sølvet ble delt mellom Thomas Byberg fra Norge og amerikanerne Robert Fitzgerald og Kenneth Bartholomew. Under OL på hjemmebane i Oslo 1952 måtte norsk skøytesport nøye seg med bronsemedalje på 500-meteren. Da delte kanadieren Gordon Audley tredjeplassen med Arne Johansen. OL i 1956 gikk av stabelen i Cortina og Alf Gjestvang fra Skreia forsvarte Norges ære med å erobre bronsemedaljen. Vår egen virkelige storsprinter startet også i Innsbruck i 1964 og fikk OL-sølv på 500. Ellers har han oppnådd sju seirer på 500 m i NM, og Alf innehadde fire norske rekorder. Hans personlige rekord var "eventyrlige" 40,6. 4 år senere gikk OL i franske Grenoble, og her ble Magne Thomassen siste nordmann som har kjempet seg til edelt metall på den korteste sprintdistansen med sin fantastiske sølvmedalje. 1000-meterdistansen ble innført under Innsbrucks andre OL i 1976, og da greidde Jørn Didriksen å erobre sølvet. Frode Rønning tok bronse i Lake Placid i 1980. Kai Arne Engelstad utførte samme bragden i Sarajevo 4 år senere. Så er det faktisk slutt på gode norske sprintprestasjoner i OL-sammenheng. Verdensmesterskapet for skøyesprintere ble arrangert for første gang i 1972. Da ble mesterskapet avviklet utendørs i Eskilstuna i Sverige, og finnen Leo Linkovesi vant herrenes mesterskap, mens Monica Pflug fra DDR tok hjem seieren på spinnesiden. Da mesterskapet gikk i Innsbruck i 1974, vant vår egen Per Bjørang. Bare én gang senere har en nordmann vunnet skøyteløpernes Formel 1. Det var da Frode Rønning slo knockout på verdenseliten i Grenoble i 1981. At han hadde mye på gang, viste han allerede i 1978. I Lake Placid-VM i 1978 kom han på sølvplass, bare slått av Eric Heiden som to år senere tok fem gullmedaljer under OL samme sted. Frode hadde også god plassering i 1979. Da kapret han bronsemedaljen, og denne bedriften gjentok han i 1982. Da Eric var utilnærmelig på hjemmebane i 1980, sprintet Frode inn til en god plassering med bronse på 1000 meter. Etter Frode Rønnings seier i 1981 har ingen nordmann blitt verdensmester i sprint. Men fra 1996 ble det arrangert verdensmesterskap på enkeltdistanser, og første mesterskapet ble avviklet i Vikingskipet. Da ble vår eminente sprinter Roger Strøm nummer 3 på 500-meteren. Året etter ble han nummer 2 i Warszawa. På tusenmeteren ble Ådne Søndrål nummer 2 i Hamar. Året etter vant han distansen i Warszawa. I 2000 sto Nagano som arrangør. Også her vant skøytefantomet Ådne mens han tok sølvet i Salt Lake City året etter. Det blir derfor en nedtur for norske skøytesport at vi ikke blir representert under verdensmesterskapet for sprintere i Nagano 17-18. januar. Norges skøyteforbund begrunner dette med at det har grunnlag for dette i skøyteforbundets statutter og i resultatene som norske sprintere har oppnådd i Norgesmesterskapet og internasjonale konkurranser inneværende sesong. Styret ønsker å være med på skøytesportens utvikling, sier skøytepresident Terje Andersen i sin julehilsen, men hvordan blir det med utvikling når talenter ikke får matche seg mot verdenseliten? Jeg stiller derfor et stort spørsmålstegn ved hvor fornuftig det er for norsk skøytesports fremtid å vise lovende unge skøytetalenter som Even Wetten bl.a. at skøyteforbundet ikke vil satse på sprint? Videre stiller jeg spørsmålstegn ved skøytestyrets vurderingsevne når styret heller ikke ønsker å satse på 10000-meter i allroundmesterskapene?
|