NSF og kritikk

Av Terje B. Hansen
2004-02-09

Hvordan reagerer så NSFs ledelse på kritikken? Ved å fornekte problemene, og kritisere kritikerne.

Bjørg Eva Jensen er blant dem som har «slengt med leppa». Jeg skal ikke innestå for alt Jensen mener ­ men jeg kan heller ikke se hvordan Terje Andersen (på NRK radio 09.02.) kan avfeie det hun sier ved å påstå at hun ikke har fulgt med utviklingen. Trekk fra for fordelene med klappskøyter, og Jensen gamle pers'er er fullt på høyde med hva dagens norske jenter presterer. Glem heller ikke at Jensen tok NM-medalje etter come-back for bare noen få år siden. Hun vet med andre ord fortsatt litt om hva som kreves på skøytebanen.

Vettug kritikk kan ellers komme, selv fra dem som ikke selv har erfaring med skøytetrening og konkurranser. Det er faktisk sånn, at «ekspertisen» ofte kan gå vill i detaljene, mens den som står utenfor kan beholde oversikten og se det «insiderne» misser. Hva hjelper det for eksempel å forbedre teknikk, hurtighet eller utholdenhet, når løperne mister hodet når de står på startstreken? Dette ser publikum, mens de involverte bortforklarer problemet. Tror jeg har sitert Horats ord om kritikk tidligere i dette forum: «Slipesteinen gjør stålet skarpt, selv om den ikke selv kan skjære.»

Det ironiske er, at NSF var villige til å høre på «outsidere» når det gjaldt å tilpasse sporten til media ­ og de var svært ukritiske i valget av rådgivere. Nå er den kritiske sansen slått på igjen ­ men har fått et sterkt preg av angstbiteri. Kritikerne avfeies som inkompetente, uten at det de sier vurderes. Slikt kalles «herskerteknikk», og fører lite godt med seg.

Bjørg Eva Jensen har i det minste ett godt poeng: Løperne på det norske landslaget har passert, eller nærmer seg 30 ­ og de har stagnert i flere år. I tillegg har flere av dem vist en helt usannsynlig evne til å svikte når det gjelder som mest. To trenerskifter har ikke ført til særlige forbedringer. Da er er det faktisk nærliggende å tenke på å slippe yngre krefter til. I stedet har NSF i en årrekke nedprioritert junior- og rekrutteringslagene. Løperne i 20­25-årsalderen har stagnert på samme måte som eliteløperne, og viser lignende tendenser til å reservere seg i «mindre viktige» stevner ­ et signal om at de kan få den samme prestasjonsangsten om de skulle få sjansen i større sammenheng.

For et par år siden sjokkerte Italia skøyteverdenen ved å sparke alle sine «gamle» løpere og satse på en gjeng «fjortiser». I år slåss Fabris om medaljer (både sammenlagt og på langdistansene) i VM, Anesi er favoritt til Junior-VM, og andre følger i kjølvannet.

Det tar med andre år ikke 10 år å bygge opp løpere til Erviks og Andersens nivå. Norge har en lovende gjeng 15­17-åringer, som med en trener i verdensklasse og muligheter til å høste erfaring i internasjonale stevner ville kunne matche dagens elite i løpet av noen få sesonger. Noen av 20­25-åringene kan kanskje også reddes. Må disse fortsatt gå for lut og kaldt vann, mens elitesatsningen konsentreres om en håndfull 30-åringer med fremtiden bak seg og åpenbare motivasjonsproblemer?

Antagelig må vi stole på Sætre, Ervik og Andersen et år eller to til ­ men hvis dette skal bety at de unge fortsatt må klare seg selv på klubbnivå, kan de tre førstnevnte lett bli Norges siste medaljevinnere på skøytebanen.