I sitt innlegg der han oppfordrer skøytefolket til å «stikke fingeren i jorda», skriver Henning Rugsveen:

«Jeg er 100 prosent enig i NRKs prioriteringer. Hvorfor sende skøyter på tv så lenge det er en idrett for spesielt interesserte?»

Selv om han har ett viktig poeng (som jeg skal komme tilbake til), gjengir dessverre Rugsveen alle klisjéene vi hører fra mediefolk. Å «stikke fingeren i jorda» vi ikke nødvendigvis si å akseptere «vedtatte sannheter» basert på synsing.

De er faktisk slik, at skøyteløp på TV har relativt høye seertall. Allround-mesterskap med norske medaljesjanser (siste gang for 4 år siden) er blant de mest sette idrettssendingene på norsk TV. Selv årets EM, uten realistiske norske sjanser til topplassering, med verdens dårligste forhåndsreklame i form av NSFs og Olympiatoppens «skøyter er kjedelig» - kampanje like i forkant, fikk seertall som ikke lå langt bak de «ekstremt populære» idrettene skihopping og skiskyting. NRK TVs «slager» gjennom mange år, Tippekampen, hadde (så langt jeg har kunnet se) seertall som lå langt under hurtigløp.

Hurtigløp på skøyter er heller ikke alene om å ha få tilskuere på tribunen. Faktisk er det bare de mest populære lagidrettene som trekker tilskuere til annet enn de aller største stevnene, i dagens Norge. Og tilskuerne der består for det meste av «profesjonelle»; medlemmer av supporterklubber og representanter for sponsorer.

Vi har også sett hvordan NRKs dekning av f.eks. skihopping har vært av et helt annet omfang, uavhengig både av de norske utøvernes prestasjoner og av seertall. Skihopping (for fortsatt å bruke denne idretten som sammenligningsgrunnlag) har også det til felles med hurtigløp at den er en ørliten sport i verdenssammenheng, og at rekrutteringen og antallet utøvere i Norge har sunket drastisk de siste tiårene.

Å «stikke fingeren i jorda» vil for skøytefolket derfor si, å forsøke å finne ut av hva som ligger bak den forskjellsbehandlingen hurtigløpssporten faktisk har opplevd de siste årene. Når det gjelder NRK, er det vanskelig ikke å legge merke til at en av TV-sportens seniorreportere er svoren fan av skihopping mens NRK ikke har hatt noen skøyteentusiast blant stjernereporterne siden Knut Bjørnsen. Så meget for «objektive journalistiske kriterier».

Rugsveen melder seg også på blant dem som beskylder skøytesporten for manglende fornyelse. I virkeligheten er det få vinteridretter som har «fornyet seg» så mye som hurtigløp de siste 20 årene. Problemet er at «fornyelsen» har vært historieløs, og rettet inn mot utopiske mål som å gjøre idretten populær der den før var ukjent. Det kan ikke være tvil om at dette er en vesentlig årsak til (den tilsynelatende) popularitetssvikten i Norge kanskje også i Russland og andre gamle skøyteland (her mangler vi imidlertid fakta å støtte oss på). Det som tidligere var hurtigløpssportens særpreg er et stykke på vei forsvunnet.

De som har vegret seg for å innse dette hittil, kan jo sammenligne med langrenn. Der startet «fornyelsen» senere enn i hurtigløp, men har aksellerert de siste årene. Resultat: Langrenn mister både publikum og medieinteresse. Forklaringen er åpenbar: Publikum ønsker en idrett de kjenner igjen. De mest populære idrettene er ofte de mest konservative (med fotball som stjerneeksempelet). Nye eller «fornyede» idretter får ofte et kortvarig blaff av oppmerksomhet, men forsvinner snart fra mediebildet og publikumsbevisstheten. Både fristil ski, snøbrett og kortbaneløp på skøyter er lansert som «fremtidens TV-idretter»... Og hvor lenge gjorde innføringen av Gunder-metoden kombinert til medieyndling?

Hurtigløpssortens problem er ikke «mangel på fornyelse», men mangel på tradisjonsbevisshet. I Norge også, tydeligvis, mangelen på en skøyteentusiast sentralt plassert i TV-sporten. ISU har i 20 år vært villige til å «selge hurtigløpssportens sjel» i et fåfengt håp om å «vinne verden» men har ikke oppnådd annet enn å miste grepet der sporten en gang var stor. Følgene av denne feilslåtte politikken blir møtt med mer av samme, skadelige medisin. Ingen er villige til å se det åpenbare: At de stevnene som fortsatt er populære, er de mest tradisjonelle. NSF fører en regelrett kampanje mot sporten, og nekter å høre på tilhengerne. NRK fokuserer på mangelen på publikum på verdenscup-stevner, i stedet for på den enorme interessen for allround i Nederland i talende kontrast til Arne Scheies vektlegging av tradisjonsdyrking og publikumsfest i den tysk-østerrikske hoppuken, i stedet for på de tomme tribunene i Granåsen.

Til slutt Rugsveens eneste gode poeng: Ja, det er åpenbart at interessen både hos NRK og blant TV-seere og potensielle tilskuere hadde vært større om de norske løperne hadde hevdet seg i toppen. Derfor burde det være NSFs fremste oppgave å hjelpe frem nye norske toppløpere fortrinnsvis i allround, der publikumsinteressen uten sammenligning er størst. Her kreves det en drastisk endring i politikken. Dessverre ser nettopp den ensidige satsningen på noen få, etablerte løpere og dermed neglisjeringen av etterveksten ut til å ha støtte fra Olympiatoppen (som også ellers aktivt har støttet de negative utspillene til NSF denne vinteren). Men også her ser vi en forskjellsbehandling mellom skøyter og ski. Dermed blir det igjen viktigst å se på hva som ligger bak den klisjétenkningen som styrer prioriteringene i idrettens organisasjoner så vel som i NRK.