Om kunstløpdommereErik Skjold hadde et fint debattinnlegg 7.4.02 om kunstløpdommere i Norge. Etter 10 års til dels omfattende erfaring som interessert kunstløpsfar, kjente jeg meg dessverre igjen i mange av Skjolds erfaringer. En ting er at skøyteforbundets tolkning av NIFs regler om barneidrett har vært særdeles romslig med individuell rangering/premiering og nasjonale «mesterskap» (Cup-avslutning) allerede fra 10 år. En annen ting er at også jeg har sett at de nordiske dommerne ofte har rangert løperne annerledes enn de norske i en rekke NM på 90-tallet. Dette har vært så påtakelig at jeg i 1998 anbefalte ovenfor den gangen kunstløpsstyret at man i større utstrekning burde bruke danske og svenske dommere også på nasjonale stevner. Tilsvarende at norske dommere inviteres til nasjonale stevner i Danmark og Sverige. Avstandene er korte (det er faktisk billigere å frakte en dommer mellom F.eks Gøteborg og Oslo enn mellom Oslo og Trondhjem) På den måten tror jeg at dommerne kan utvikle seg enda bedre faglig samt bidra til å redusere den mer eller mindre begrunnede mistanke om «forhåndsdømming» – at forhåndskunnskapene om løperne gis en viss vekt i forhold til prestasjonene på isen der og da. Ellers er det nok slik at det er lett for andre å telle antall hopp osv – vanskeligere å bedømme kvaliteten på grunnleggende skøyteferdigheter, balanse osv. Forøvrig bør NSF i adskillig større grad samarbeide tettere med Sverige/Danmark også på andre felt; trenerutdanning, felles samlinger, samarbeide om skøytegymnas og ikke minst innenfor elitesatsning. Her er miljøene i de enkelte land så små, at det må være en rekke stordriftsfordeler å hente ved et slikt tett samarbeid. (Gjelder ikke Finland) Med 25 ishaller og flere under planlegging samt en rekke dyktige trenere og tillitsmenn, bør norsk kunstløp kunne sette seg spenstige mål. Med kraftsamling av ressurser og satsing på talenter bør Norge på sikt oppnå en plass blant de 10 beste i et europeisk mesterskap. |