Inntil ca. 2000 hadde man inntrykk av at norsk skøytesport ble styrt på en rimelig kompetent måte, iallfall på eliteplanet. Siden da har rot og hodeløse beslutninger avløst hverandre. Bråk i skøyteleiren er gjennomgangstema i media. Vi i periferien aner ikke hva som gjøres, hvem som gjør hva og hvem som skal gjøre hva. Dette får meg til å undres om årsaken til problemet kan ligge i den nye organisasjonsmodellen som ble innført mot slutten av 1990-tallet.

På forrige ting la et utvalg som hadde sprunget ut fra klubbene fram forslag til hvordan ting kunne gjøres bedre. Det meste av dette ble oversendt det nye styret til videre betraktning, men etter hva jeg kan se er det ikke tatt noe særlig hensyn til det. En av de tingene som ble lagt fram var forslag til ny organisering, og jeg lurer på om ikke det kan være en idé å kikke på noe av dette igjen. For det er tydelig at det er noe som ikke fungerer. Mye av problemet ligger kanskje i at man ikke har penger til å ansette mange medarbeidere og tilby lønner som kan friste dyktige organisatorer. Men det hadde man heller ikke med den gamle modellen, og den fungerte tilsynelatende bedre.

Særlig informasjon har blitt mangelvare, og i det siste har det vært total mangel på virkelig informativ informasjon. Man får inntrykk av at det har gruppert seg partier som motarbeider hverandre. Det er selvsagt en stor mental belastning å arbeide under slike økonomiske betingelser som forbundet har hatt det siste året. Noe er feil, og noen har kanskje skylda for at det er feil. Dermed bites man. Men det er klart at hvis man skal klare å hale opp noe kommer man mye lengre hvis man drar i den samme enden av tauet enn hvis man drar i hver sin ende. Så vi får ønske hverandre lykke til å se hva vi kan klare.