Debatt

Hamar, skøyter og publikum

Av Ole Peder Kjeldstadli - 2004-11-29

Gjennom sin mer enn 150 år gamle historie har Hamar betydd mye for norsk og internasjonal skøytesport. Og vi sitter igjen med minner av store mesterskap, minner som kan dateres helt tilbake til 1880-åra. Store prestasjoner av så vel norske som internasjonale skøytehelter har satt sine varige spor. Og vi sitter med minner som forteller om fulle tribuner med tusenvis av tilskuere.

Skøytesporten har derfor vært en idrettsgren som har gjort Hamar kjent rundt omkring, også ute i den store verden. Under verdenscupen nå for fjorten dager var jeg stolt da jeg oppdaget de flotte bannerne som verdenscupsirkuset er utstyrt med. Her ble Hamar presentert ved siden av verdensbyer som Berlin, Calgary, og Nagano, eller Heerenveen, men også mindre kjente byer som, Harbin (Kina med ca 4,5 millioner innbyggere.), Baselga di Pine og Erfurt. Under verdenscupene deltok den ypperste verdenseliten, og hele 22 nasjoner var representert. Men publikum glimret med sitt fravær, og igjen blusser debatten om flytting av verdenscupen fra Hamar opp, en debatt som kommer etter hvert løp i verdenscupen i Hamar.

Bilder fra internasjonale mesterskap på Mjøsisen i 1890-åra viser oss imidlertid at publikum møtte opp i hopetall for å ta del i skøyteløpernes ferdigheter og kamp mot klokke og konkurrenter. Skøyteløpene var populære selv om adgang til opparbeidet tilskuerplass kostet 25 øre i en tid da den årlig inntekten som gav stemmerett var på kroner 400 på landet eller kroner 700 i byen. Men så opplevde publikum ekstrem spenning av eminente lokale skøytefantomer som Alf Norseng, Even Godager og Einar Halvorsen for å nevne noen navn. Sistnevnte ble kåret som Norges første mester på skøyter i Hamar i 1894.

Etter verdensmesterskapet året etter stilnet skøyteinteressen i Hamar, og i Hamar Idrettslag beretning fra 1962 kan vi lese at stagnasjonen innenfor skøytesektoren i Hamar varte flere år. Det hele bare ramlet sammen som et korthus etter store triumfer. Men bare få år senere gjenoppsto Hamar som skøytesportens Mekka. En virkelig stor skøyteløper tok en svipptur hjem fra Amerika i 1904. Det var Peter Sinnerud. Han kom, gikk og vant alle distansene i så vel norgesmesterskapet som i verdensmesterskapet i 1904. Men siden han var anklaget for profesjonell virksomhet under sitt opphold i Amerika, ble han senere fratatt alle medaljene samt heder og ære. Men fortsatt ble det arrangert internasjonale mesterskap med stor oppslutning fra publikum. Under EM i 1911 kostet billettene fra 25 øre til 2 kroner. Billettsalget innbrakte 4500 kroner. Dette betyr at det måtte være flere tusen tilskuere som så russeren Nicolai Strutnikoff vinne alle distansene.

Mjøsisen som arena for de store begivenheter syntes likevel å miste sin appell for både publikum og utøvere. Astorias direktør Lars Larsen som også var skøyteinteressert beskrev baneforholdene fram mot 1920 som ganske kummerlige. Mjøsisen slo sprekker, og banemesteren gikk med en vannkanne og fylte igjen sprekkene. Dette ga hamarløperne store fordeler under konkurransene ble det hevdet. Løpere fra andre områder kunne som følge av de dårlige forholdene falle opptil tre ganger under et løp.

Fra 1923 gikk konkurransene på den nye Hamar stadion, og fotografier viser at det igjen ble arrangert europamesterskap for fulle tribuner. Harald Strøm fra Horten vant, og her deltok to løpere fra Hamar idrettslag: Mikal Mikkelsen og Sverre Jacobsen. Hamar ble gjenfødt som skøyteby, og i 1934 ble det arrangert EM - et ”glansfullt vinterstevne” heter det i HIL skøytegruppes jubileumsberetning fra 1962. Dette stevnet vakte oppsikt over hele Norge og skøyteverden ellers. Da var byen pyntet til fest, og det var en folkevandring mot skøytebanen som var smykket med ”nederlandske, engelske, finske, østerrikske og norske flagg, og tusener og atter tusener av forventningsfulle tilskuere sto som en krans om den speilblanke flate”, skrev redaktør Otto Monsen i sin avis. Til sammen 12000 tilskuere så løpene som ble vunnet av HILs egen Michael Staksrud. Nå fulgte en tid da Hamar store skøytepublikum fikk nok å gjøre med å feire så vel Staksruds og Engnestangens, også HIL-løper, store bedrifter på skøytebanen. Den ene vinteren gikk etter den andre med mottakelser, fakkeltog og velkomststevner for byens skøytemestere. ”Ja, det var virkelig skøytesesonger med sus over for hamarfolket.

Under krigen ble det skøytestreik, og flere av de ansvarlig i HIL ble arrestert. Stadion i Hamar var veldig nedslitt etter krigen. Det ble satset på rehabilitering, og i 1949 var nyanlegget klart for bruk, og i 1952 var stadion i Hamar reservearena for så vel skøyte-OL som for verdensmesterskapet som skulle gå i Trondheim. På tre dagers varsel overtok Hamar idrettslag som arrangør av verdensmesterskapet. Dette ble et meget vellykket mesterskap med over 20000 tilskuere over to dager. Verdensmester ble hele Norges Hjalmar (Hjallis) Andersen. Bronsen gikk til vår egen Ivar Martinsen. Bare en måned før VM hadde Hjallis under en skøytelandskamp mellom Norge og den øvrige verden satt sin uforglemmelige verdensrekord i Hamar: 16.32,6! Da hadde over 30000 tilskuere kommet til Hamar stadion, noe som også per dags dato er rekord for skøyteløp i Hamar

Skøyteløpene under OL 1994 gikk også stort sett for fulle tribuner. Senere har de store internasjonale mesterskapene trukket tusenvis av skøytepublikummere til Vikingskipet. Sprint-VM i 2002 ble en folkefest av de sjeldne i moderne tid i Hamar. Målet om full hall ble nådd, og liv og røre i byen ga håp om at skøytesporten igjen skulle bli et varemerke for Hamar og distriktene omkring. Dette målet ble igjen oppfylt ved det klassiske verdensmesterskapet i februar 2004. Så hvorfor være så bekymret for at verdenscupene som har større sportslig oppslutning enn noen gang, ikke trekker publikum?

I januar i 2006 skal nok et europamesterskap fylle opp Vikingskipet med et begeistret skøytepublikum!