Debatt

Hurtigløp - for hvem?

Av Terje Bård Hansen  |   2008-01-14

Alf Tore Aronsen roser NRK for en god (og lang) skøytesending; Kjell Arve Straumsvaag foreslår flere løpere i VM for å gjøre skøytesporten mer attraktiv. Leif Tore Johansen kaller EM for langtrukkent, og krever kortere stevner.

Johansens argumenter har vi hørt før. Til de grader at de synes enerådende blant dem som styrer sporten. Kravet om kortere stevner har faktisk styrt utviklingen av hurtigløpssporten i minst 20 år.

Behøver jeg å nevne at det har vært 20 år med stadig minkende oppslutning – alle steder utenfor Nederland?

Det finnes ingen universell oppskrift på hvordan en idrett skal oppnå og beholde popularitet. Hver idrett er forskjellig. Men de idrettene som har størst suksess, har gjerne det til felles, at de rendyrker sitt særpreg og hører på de engasjerte tilhengerne, fremfor på selvoppnevnte «medieeksperter». Fotball kan stå som stjerneeksemplet
her: Der gjøres det ikke mange forandringer – og det gjøres ingen forandringer som ikke den harde kjernen av tilhengere slutter opp om.

I fotball stilles ingen krav om kortere stevner. Tvert imot; siden en fotballkamp bare tar et par timer, utvides begivenheten mest mulig, ved hjelp av kommentarer og intervjuer på TV, og fest og samvær blant tilskuerne, før og etter kamp. Dessuten er en fotballkamp ingen enkeltstående begivenhet, men en del av en større turnering. Ofte legges kampene til forskjellig tid, slik at TV-seerne har mulighet til å se to eller flere kamper på en dag – flere dager i uken. Et større fotballmesterskap innebærer minst 5–6 timers TV-overføring (pluss repriser og oppsummeringer) hver dag i minst to uker.

Skihopping kan også nevnes: Etter at deltagerantallet i mesterskap og verdenscup-stevner ble begrenset for å korte ned arrangementstiden, begynte TV å sende kvalifiseringsomgangene i tillegg til selve rennet. Også i de ukeslange, heldags friidrettsmesterskapene overføres de aller fleste kvalifiseringsomgangene – med den håpløse amatøren fra lilleputtlandet fremhevet og intervjuet som bevis på idrettens og mesterskapets store betydning.

Et allround-mesterskap på skøyter tar bare 2 (av og til 3) dager.
Bortsett fra i Nederland, der alt sendes direkte og seertallene slår alt annet (inkludert fotball), viser TV bare utdrag; ofte helt eller delvis som opptak. Disse innslagene sendes vekselvis med andre idrettsbegivenheter. Hvor lenge stevnet varer, og hvor mange deltagere som stiller, er faktisk av mindre betydning for TV. Om mesterskapet overføres i sin helhet i Norge, er det bare fordi seertallene for hurtigløp er relativt høye (høyere enn for mange fotballkamper; av og til helt i toppen av rankingen) – og fordi det ikke er andre idrettsbegivenheter som konkurrerer om samme tidsrom.

For publikum som er tilstede under mesterskapet, er situasjonen en annen. Det finnes, grovt sett, to typer publikum. Den ene typen er de som er tilstede av plikt: Koryfeer fra nasjonale og internasjonale forbund, sponsorer, mediefolk, utkommanderte skolelever. For disse, i utgangspunktet uinteresserte tilskuerne, kan et langt stevne sikkert bli en belastning. Men for den andre typen, de som er interessert i skøyteløp, er et heldagsarrangement bare et pluss. Et stevne på to ganger 4 timer er ikke mye å investere feriebudsjettet i.

Her er det viktig å huske, at med unntak av uheldige tilfeller som årets VM i Berlin, vil tribunene under et skøytemesterskap være fylt nettopp av tilreisende entusiaster. Det er for disse – og deres TV- seende meningsfeller – arrangementet må innrettes; ikke for tilfeldig forbipasserende, medienes trendnisser, eller folk som synes skøyteløp er kjedelig.

Skøytesporten har desperat forsøkt å tilpasse seg det mange oppfatter som «medievirkeligheten». Hadde man sett mer til annen idrett, og vurdert «medievirkeligheten» utfra hva som faktisk foregår, og ikke ut fra hva selvoppnevnte «eksperter» teoretiserer seg frem til – ville man sett at tilpasningsforsøkene har virket mot sin hensikt: Det er ikke det korte og kjappe som danker ut skøyter – men det fyldige og langtrukne. De idrettene som har stor prestisje, er ikke de som satser på færrest mulig deltagere fra en håndfull nasjoner, men de som har bred deltagelse fra flest mulig land.

Leif Tore Johansens forslag er sikkert godt ment – men sørgelig lite reflektert. Har noe virket mot sin hensikt i 20 år, er det liten grunn til å tro at det vil virke positivt i fremtiden.