DebattFramtid for allroundDet var et sjokk for en skøyteelsker å høre at vi nå kunne
risikere å måtte nøye oss med 4 par på 10000 m i allroundmesterskap. Det var
tragisk nok å skulle gi slipp på de 8 som i mange år blei regna som det
naturlige og riktige, og vi har gått og håpa på at de som sitter med
skøytemakt skulle skjønne ansvaret sitt og gi dem tilbake igjen. Alt er med andre ord ikke helt som det skal. Det var snakk
om at den eneste måten å redde allroundmesterskapa på var å gå ned til 4 par
på 10000 m. Samtidig var det også snakk om å gjøre det samme på kvinnenes
5000 m, hva meningen nå enn kunne være med det. Nå var altså tydeligvis ikke
ISU-kongressen enige i denne analysen. Så hangler vi altså videre. Men hva
var egentlig denne trusselen som hang over disse kjære allroundmesterskapa
våre? De har blitt for langtekkelige og passer ikke inn i det 21. århundrets
TV-formular? Det er et interessant faktum at i gullalderen var det meste av innholdet i en skøytedag overstått på halvannen til to timer, omtrent samme tid som varigheten av en fotballkamp. Da dette hovedinnholdet var fordøyd, gikk de fleste hjem, mens de helfrelste blei stående til siste par med blyantene og noteringsblokkene sine. De kunne utgjøre et betydelig innslag, kanskje 1/5 til 1/3 av tilskuermassene, avhengig av hvordan det lå an med hjemmefavorittene. I dag må hovedmassen finne seg i å bevitne det ene buljongparet etter det andre før det begynner å skje noe av interesse. Til og med en skøyteidiot som jeg skjønner at det kan være uspennende å overvære 10000 m-duellen mellom Niedzwiedzki og Anesi og flere i samme kaliber mens man venter på den tilsvarende mellom Bøkko og Kramer. Skøytekommentatorer som river seg i håret i fortvilelse over slike utidsmessige foreteelser og hyler etter reformer kan sikkert også være opprivende for dem som sitter hjemme i stua og høster inntrykk fra mesterskapet. Skal man reformere noe på dette, er det flere hensyn man må ta. Hensynet til de helfrelste står jo for meg fram som ett av de viktigste. For de helfrelste er skøytebegivenheten en fest, og nedskjæringer mottas med utakk. En idrett har all interesse av å opprettholde et godt forhold til sine største fans. Men levealderen til de helfrelste er begrensa, og her til lands ser det ut til at den er mer begrensa enn noen gang før. Derfor må man også ta hensyn til de ufrelste, og tenke ut hvordan man kan frelse dem. Kan vi frelse dem ved å vise fram Niedzwiedzki og Anesi m.fl. på samme måte som vi har gjort de siste åra? Det er vel fare for at det kan bli begrensa utbytte av denne framgangsmåten. Det mest opplagte tiltaket er å snu om på gruppene på langdistansene slik at de beste går først. Dermed kan f.eks. Bøkko og Kramer møtes i 3. par mens Anesi og Niedzwiedzki kan underholde entusiastene i 6. når de ufrelste eller halvfrelste har gått hjem. Men dette innebærer å gå tilbake til ei ordning som likner det vi har hatt før, og det blir for flaut for dem som har bestemt at det skal være slik det er nå, derfor vil det nok aldri få gjennomslag. Et annet tiltak kan være å eliminere flere sprintere fra 10000 m ved hjelp av ei kvalifiseringsordning som favoriserer langdistanseløpere. Men dette innebærer også å gå tilbake til ei ordning som likner den vi hadde i gullalderen, og det vil nok også falle igjennom av samme grunn som nevnt ovafor. Forøvrig er nok dagens kvalifiseringsordning i overkant komplisert. Også for en med litt omløp i hodet kan det være lett å gjøre en feil, og jeg kan ikke huske når vi sist hadde et skøytemesterskap der TV-kommentatorene har fått det til. Da er det jo ikke så mye til hjelp for publikum, dessverre. For det er et viktig poeng som det er spennende å følge med på. Hvorfor ikke bruke sammenlagtresultatet over de to midterste distansene? Det gir så godt som nøyaktig samme resultat som dagens ordning, men er mye enklere. Et tiltak som faktisk kunne fått meg til å godta 4 par på 10000 m er hvis kvinnene fikk det samme. 10000 m er en distanse som krever sin mann, på isen så vel som på tribunen. Den er en manndomsprøve, en distanse for skikkelige mannfolk. Men skøytekvinner av i dag er ikke utrente sveklinger, og man trenger ikke å ha et y-kromosom for å være tøff. Det er en fryd å se Martina Sablikova svinge seg igjennom 12 og en halv runde, så hvorfor ikke fordoble nytelsen? Flere andre, som Beckert og Haugli, ville hatt stor nytte av å ha en 10000 m i sammenlagtprogrammet. Det er urettferdig og diskriminerende at de ikke har hatt det til nå. Endelig synes jeg det er meningsløst at vi år etter år
skal nøye oss med to internasjonale allroundstevner i året. Denne ordninga
har sikkert blitt til i påvente av at allroundmesterskapa skulle fisle ut av
seg sjøl. Men til tross for alt klusset i arrangementsformene ser det ennå
ut til at det hersker stor enighet blant fans om at de er høydepunkta i
sesongen, kanskje med unntak for OL-sesongene, og blant utøverne ser det
også ut til å være en brei oppfatning om at de er de mest høyverdige
konkurransene. Kan vi derfor fortsette å finne oss i at allroundformen
behandles så stemoderlig som den blir i dag? Nei, vi må ha allround i
verdenscup og OL. Jeg ser for meg et sesongopplegg der de tre første cupene
er reine allroundcuper, den ene med fullt program, som kvalifiserer til de
regionale mesterskapa, så følger 2-3 sprintcuper som kvalifiserer til
sprint-VM, deretter EM og andre regionale mesterskap, så sprint-VM og VM
iblanda enkeltdistansecuper som kvalifiserer til enkeltdistansemesterskapet.
Skøytemakt til folket! |
(c) Skøytesport 2012 |
Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.