DebattPrestasjonsmangel eller reformmangel?Ådne Søndrål har i et innlegg på disse sidene 10. desember lansert en del tanker om skøytesportens framtid. Vi bør være villige til å lytte til meningene til Norges siste OL-mester på skøyter, som (i motsetning til en del av de mer løse tankene som er fremmet på NRKs nettsider) virker å være gjennomtenkte og tuftet på en grunnleggende respekt for skøytesportens historie og særpreg. De konkrete forslagene Søndrål kommer med, virker kanskje heller ikke fullt så skremmende som hans retorikk («endringer som hates av den indre menigheten av skøytesupportere») skulle tilsi men kanskje langt mer drastiske forslag ligger på vent hvis de nåværende blir godtatt? Jeg synes imidlertid det ligger et viktig moment som vi ikke bør overse, nettopp i formuleringen «Norges siste OL-mester på skøyter» vi snakker altså om 1998. Hvor mange suksesser har ikke NRK kunnet rapportere om i andre vinteridretter etter dét? Søndrål er også den siste nordmann som har vunnet mer enn ett VM på skøyter. (Han tok sin siste enkeltdistansetittel i 2001). Selvfølgelig har jeg ikke glemt Inzell 2005, men det var enkeltstående prestasjoner som vi kan sammenligne med Gro Marit Istads seier i VM i skiskyting samme år: det var morsomt og minneverdig, men det hadde ikke vært mye å bygge på for norsk skiskyting i dag dersom dette hadde vært den siste mesterskapsseieren. Det er rett og slett ti år siden vi har kunnet se en norsk skøyteløper som hovedfavoritt til en internasjonal tittel. Jeg vil derfor hevde at en god del av den påståtte skøytekrisen i virkeligheten er en norsk prestasjonskrise. (Har særlig mange nederlendere de siste årene ment at skøyter er i krise?) Dette er nemlig tingenes triste tilstand:
Jeg håper naturligvis at vi skal kunne stryke i hvert fall et par av disse punktene etter sesongen selv om vi skøytefanatikere er interessert uansett, og gjerne gleder oss også over sterke prestasjoner av utenlandske utøvere, er det klart at norske suksesser er viktige for interessen blant det mer alminnelig idrettsinteresserte publikum. I stedet for en rekke fikse ideer (som stort sett gjelder ting som for lengst allerede er prøvd), er det ikke heller på tide å ta en saklig vurdering av hva som virker og hva som ikke gjør det? Og heller prøve å gjøre noe med de tingene som ikke virker, og styrke de tingene som virker? Bør vi heller se på hvilke stevner som faktisk trekker fulle hus allroundmesterskapene og ta lærdom av dette? Så derfor noen spissformuleringer og retoriske spørsmål:
Det er verdenscupen som ikke virker, og der noe bør gjøres. Hvis jeg skal sette fingeren på ett punkt som er problematisk, så er det at verdenscupen på skøyter aldri har blitt noen suksess (og likevel gjentas samme oppskrift sesong etter sesong. Var det ikke noe her å se på for reformfantastene, hvis man nå først skal reformere?) Verdenscupen trenger:
Hvis den får disse tingene, er jeg overhodet ikke sikker på om den medisinen NRK forskriver (færre deltakere) er den riktige, men samtidig vil det vel heller ikke være noe problem å gå ned til 16 deltakere i A-puljen. Dette forutsetter imidlertid at man har en godt utbygd B-pulje og gode mekanismer for å rykke opp i A-puljen. Kanskje noe av det jeg savner mest er en bedre utbygd konkurranseordning for de nest beste, som man forsøkte med Challengers Cup. (I likhet med de fleste gode reformforslag i skøytesporten ble dette gitt opp for raskt, mens de dårlige reformforslagene viser seg svært seiglivede.) Mer allround, ikke mindre I et innlegg av 20. juli tar Lars Finsen opp en del interessante poenger i forbindelse med allroundmesterskapene:
Når det gjelder europamesterskapet, er det en tradisjon som har bestått siden 1893, og det virker heller ikke som interessen for det er dalende blant andre enn TV-kommentatorer. Ove Eriksen omtaler det nærmest foraktfullt som en «europeisk massemønstring» som han synes har for mange deltakere og er for langtekkelig. Man kan selvfølgelig alltid diskutere om kvalifiseringskravene til slike mesterskap er riktig satt, om tiden er kommet for å skjerpe disse litt igjen. Men jeg er ikke så sikker. Jeg mener at desto mer verdensmesterskapene eventuelt «spisses», desto mer trenger vi i hvert fall ett mesterskap der også mindre skøytenasjoner kan oppnå noe og kanskje etter hvert ta skrittet opp blant de aller største? Skøyter må passe seg for å snevre seg inn til noen få deltakerland. En ting jeg imidlertid synes man kan vurdere når det gjelder EM, er å begynne «avskallingen» allerede etter første dag. Hva med at de 24 beste får gå 1500 m (det kan være en eller annen mekanisme som gjør at svært gode løpere kan bli med selv om de har falt på en av de tidligere distansene, for eksempel bare som en svært forsøksvis antydning: De seks beste på 500 m, og de seks beste på 5000 m, er automatisk kvalifisert, deretter fyller man opp fra sammenlagtlisten.) Jaktstart neppe et columbi egg Som idrettssosiolog Arne Hjelseth allerede påpekt har i et innlegg i VG 13. desember (sterkt anbefalt lesning) er jaktstart og fellesstart en suksess i skiskyting fordi skytedelen av øvelsen bringer inn et moment som kan kaste om på rekkefølgen i løpet av få sekunder. Det er faktisk ikke en like stor suksess i langrenn, personlig mener jeg man allerede er i ferd med å begynne å se problemene melde seg der. Man dreper gamle tradisjoner uten å sette noe bærekraftig i stedet. Hvor lenge varer norsk skiinteresse nå hvis Northug ikke vinner spurtene? Ville den holde ti år med bare et par tilfeldige seire? Er det virkelig så åpenbart at det er mangel på reformer som fører til at interessen for skøyter har dalt? Etter mitt syn er det vel så mye mislykkede reformer som er å klandre: for mye fokus på enkeltdistanser, og en verdenscup som brøt med tradisjonene i stedet for å bygge videre på dem. Er hopprennene i Garmisch eller Holmenkollen, alpinrennene i Kitzbühel og Wengen, en suksess fordi de er verdenscuprenn? Eller får verdenscupen i slike idretter en glans av suksess fordi de har klart å bygge videre på kjente tradisjonsrike arrangementer? Det er vel neppe noen overraskelse hva mitt svar er Så ja, la oss diskutere reformer, men la oss ha litt is i
magen og ikke bare på banen, og være på vakt overfor resonnementer av typen
«Noe må gjøres. Dette er noe. La oss derfor gjøre det.» Eventuelle reformer
må være gjennomtenkte og tuftet på skøytesportens historiske grunn, og det
er ingen grunn til å forhaste seg. Manglende norske prestasjoner har vært en
langt viktigere forklaring på at skøyteinteressen er dalende her i landet,
enn reformmangel, og en del av reformene som faktisk har vært gjennomført,
har gjort ting verre heller enn bedre. Å stille diagnosen «manglende
reformer» som forklaring på skøytesportens problemer kan derfor være som å
behandle pasienten for kreft dersom han lider av forkjølelse. Og å angripe
allround, vil være som å si «pasienten er syk, vi må amputere hodet». |
(c) Skøytesport 2012 |
Websidene er tilrettelagt og vedlikeholdt av Publikant.